San Pedro de Atacama

---

Vi har akkurat vært fire dager midt i ørkenen, nærmere bestemt Atacama og byen San Pedro de Atacama, og det har vært helt fantastisk! Byen i seg selv, er bitte liten, men likevel Chiles kanskje største turistmål: 3000 innbyggere og noe sånt som 2,7 millioner turister her årlig! Jeg er glad vi er her utenfor høysesong, for å si det sånn! Men nå er det ikke selve byen som er turistmålet her, det er alt som er rundt, og vi har vært på noen supre turer og sett MYE fin og flott og fantastisk natur, som kanskje toppa seg med en geysir-tur til 4300 meter i går. Men det første først.

Vi dro fra Viña del Mar og videre til La Serena, en liten trivelig by. Ikke så mye å gjøre der, tror helt bestemt at byen har mer for seg sommerstid. Var litt for kaldt til å legge seg på de lange sandstrendene nå. Derfor dro vi videre til San Pedro, og har vært her siden fredag. En by plassert midt i ørkenen, i en slags oase, med små, sandfarga hus, trange gater, hyggelige mennesker og Andesfjellene som en fantastisk kulisse i bakgrunnen. Byen er smekkfull av turopperatører som mer eller mindre tilbyr de samme turene til de samme prisene til de samme tidspunktene hver dag. Nok en grunn til at det er fint å ikke være her midt i høysesongen!

Vi starta med en tur til Valle de la Luna (månedalen). Og det er ikke uten grunn at dalen har fått det navnet. Ut i fra bilder tatt fra månen, kunne man like gjerne ha gjetta at de var tatt her. Det er for så vidt også et av ryktene som verserer; at vi aldri egentlig kom oss til månen, men at alle bildene stammer herfra. Det var uansett en flott tur. Vi traska gjennom ørken og opp på sanddyner og nøyt den helt utrolig fantastiske utsiktene. Ble dessverre snytt for solnedgangen, da det dukket opp skyer i ørkenen (!), men flott var det.

Tur nummer to ble veldig ampuntert, igjen på grunn av skyer. Vi skulle høyt opp, til noen laguner, men ble avbrutt av snøvær (!). Fint å reise utenfor sesong, men å møte på snø er likevel ikke helt okei... Vi fikk oss likevel en tur ut i saltørkenen og fikk sett flamingoer!!! Jeg var veldig fornøyd med det, selv om Audun ikke helt delte min entusiasme.

Vi valgte en litt annen 17.mai-feiring enn normalt...Solidariske med alle hjemme, sto vi opp før klokka fire, men her gjaldt det ikke å trekke i finstasen. Her var det heller superundertøy, fleece, og lag på lag på lag (ja, vi har innsett at ingen av oss har pakka klær i forhold til klima her nede), på lag på lag, før vi ble henta på hostellet klokka fire og kjørt opp til 4300 meter, til det som kanskje er verdens høyestliggende geysirområde. Gradestokken sto på minus 5 når vi kom dit, og pluss vind var det mer enn kaldt nok, men samtidig helt utrolig fantastisk stilig! Med den høyden fryser alt vannet om natta, og området er "dødt". Men så snart sola står opp begynner det å piple, og de glovarme steinene gjør at vannet nesten koker, og plutselig spruter det opp vann og ryker overalt! Stilig!
Til tross for gradestokkenes minus fem grader våga vi oss likevel ut av alle lagene våre, og over i badetøy, og klokka åtte bade vi i varme kilder! Vannet var kanskje ikke fullt så varmt som man kunne håpe på, men rekk opp hånda alle som har bada på 4300 meter!

Besøkte en landsby på vei ned, smakte på lamakjøtt, som ikke var så gærnt, så på lamaer og beundra fjellene og landskapet.

Hadde tid til en tur til i går, som kanskje ikke var like spektakulær som den første, men likefullt en fin tur. Først til noen saltsjøer og jeg bada fo andre gang i går. Har alltid lurt på hvordan det ville vært å bade i Dødehavet, og nå fikk jeg på en måte svaret på det. Med 80% saltinnhold var det faktisk saltere enn Dødehavet! Følelsen var veldig merkelig. Med en gang jeg la meg på ryggen fløt armer og bein opp, og jeg tror at forsøket mitt på å svømme må ha sett heller komiskt ut! Var ikke snakk om å holde beina på plass lenge nok til å få sparka fra. Morsomt og rart, og så hvit som huden min var etterpå har jeg i grunnen aldri sett den før. Saltsaltsalt overalt! Turen inkuderte også besøk til to andre laguner, som til tross for at de ligger midt i saltørkenen består av ferskvann! Teorien er at det for mange, mange år siden var to meteoritter som slo ned her, og som gikk så dypt at de traff grunnvannet, og at det derfor fremdeles pipler opp vann som gjør at de holder seg som ferskvannslaguner.

Siste stopp på turen i går var en saltflate, som til tross for at den er verdens tredje største bare blir småtterier i forhold til det vi skal se i Bolivia om noen dager. For i morgen krysser vi grensa til Bolivia og skal besøke Salar de Uyuni, som er verdens største saltørken, og det tror jeg blir fantastisk!

---

Comments

[Pappa]

Som på månen, ja
Hallo Så på bildene før jeg leste bloggen, og det første som slo meg var månen og Mars. Morsomt etterpå å lese nettopp dette - hvilket skulle tyde på at bildene formidler fakta og stemning på en forbilledlig måte. Årets første sommerdag her i dag, og sånn blir det frem til helgen, altså rundt 20. Julia og Jenny var i hundre fordi de kunne ta på seg kjole/shorts og leke i hagen. Lenge siden sist de hadde på sommerklær, etter 15.juli i fjor hadde vi jo knapt sommer her hjemme. Tradisjonell 17.mai, men med ett morsomt unntak: Kongeparet tok seg en tur på Damplass i går ettermiddag, og det måtte jo de to små bertene få med seg. Mye venting, men det så ikke ut til å ha noen betydning for dem. Resten av uken er jeg på kurs; journalistisk bruk av sosiale medier. Må være oppdatert! Ha det fint! pappa