I Inkaenes fotspor

---

Tilbake i sivilisasjonen etter fire helt fantastiske, og ikke minst slitsomme dager i Inkaenes fotspor.

Klokka ringte fem om morgenen forrige onsdag, og en halvtime senere satt vi ombord i bussen sammen med ti andre optimistiske, trøtte turister, to entusiastiske guider og 17 bærere. Noen timer senere, etter en super frokost, var vi klare til å gå.
Dag 1 var det som ble regnet som den enkleste av de fire, og vi kan vel strengt tatt ikke klage, selv om vi fort oppdaga at formen kanskje ikke var like god som man hadde trodd. Enkelte satte av gårde i supertempo, mens jeg og Audun ble hengende igjen bakerst i rekka. Det ga oss likevel plenty med tid til å se på det fantastiske landskapet vi bevegde oss langs; høye fjell på alle kanter, isbreer på 6000 meter, elv som bruser ved siden av oss, tilfeldige inkaruiner her og der, og hele tiden noen som roper "porter, porter", og vi snur oss rundt og der kommer bærerne løpende med gigantiske sekker på ryggen! Jeg ble sliten av mine 10 kg, de har en grense på 25, og er kanskje halvparten så høy som meg! Vi skulle som sagt ikke klage!
Likevel var det utrolig deilig når vi seks timer senere, etter 1,2 mil opp og ned bakker kom fram til kveldens campingsted, hvor teltene allerede var satt opp for oss, vi ble applaudert av bærerne for den fantastiske (!) innsatsen vår, og kokken var i ferd med å lage middagen som skulle sette standarden for de neste dagene! Ikke verst å få treretters servert på campingtur!

Dag 2 startet like tidlig som den første. Vi ble vekt med banking på teltduken og coca-te servert i teltet, før det klokka seks var frokost. Stor og god, noe vi skulle trenge når vi like over halv sju satte i gang med den hardeste dagen av alle. Rett opp, i fem timer, fra 3000 meter til turens første pass på 4215. Da snakker vi slitsom dag! En fjelltur i Norge er ingenting mot fjellturer i oppoverbakke over 3000 meter! Vi begynte som samlet gruppe, men guidene fant fort ut at det ikke ville være særlig rettferdig for de i super form. På den måten endte jeg og Audun nok en gang bakerst i rekka, men sjelden har jeg vært så glad for å få lov til å ta ting i eget tempo. Det gikk for såv idt fint i begynnelsen, men når vi kryssa tregrensa på 3800 og det fremdeles var laaaangt igjen til passet, hadde jeg mest lyst til å sette meg ned og begynne å gråte og få noen til å bære meg tilbake til start. Når vi likevel endelig kom til toppen, etter den siste halvannen timen ha gått 20 meter, hatt pause, gått 20 meter, hatt pause, var det en helt utrolig fantastisk følelse! Der oppe fra kunne vi følge stien nedover og se alle de som fremdeles hadde langt igjen å gå. Og vissheten om at vi var ferdige med turens hardeste del, var en fantastisk befriende følelse! Vi unna oss en velfortjent sjokolade, flira av de på gruppa vår som hadde så mye energi at de klatra opp på en enda høyere topp (galskap) og etterpå lata som om det var isi pisi, før vi bega oss nedover igjen. 600 meter trapper ned, og ingen skal påstå at nedovergåing nødvendigvis er noe lettere enn oppover, før vi i totida var ferdige med dagens 1,2 mil. Av med sko, plastre fire gnagsår, så var det lunsj, så var det "teatime" med popcorn, så var det middag, og så var det særdeles deilig å krype inn i teltet og vite at morgendagen ikke kom til å være i nærheten så tung som dagens!

Dag 3 startet like behagelig som dag to, med banking på teltduken i femtida og coca-teservering inne i teltet. Det hadde vært ei utrolig kald natt, og jeg hadde nesten ikke sovet noen ting, likevel var det bare å stå opp, spise frokost og sette av gårde. Dagen startet hardt, skulle opp igjen og over nok et pass på 3950 meter, men dette ble gjort på 1,5 timer, og ikke fem, og dermed var den hardeste delen av turen over. Fra passet kunne vi se utover et helt fantastisk landskap, igjen isbreer og fjell overalt, og nedenfor oss tåkeskogen hvor skyer plutselig dukket opp fra ingenting. Turen ned mot lunsjstedet og etterpå turen opp til turens tredje pass på 3650 var helt fantastisk vakker. Inne i denne skogen, med alle fargene og de vannvittige stammene og grenene, det var definitivt verdt alt slitet! Fra toppen skulle vi igjen nedover, denne gangen 1000 meter, og det var en veldig sliten gjeng som endelig kom fram til turens siste camp, hvor muligheten bød seg for en varm dusj! Fantastisk etter tre dager med svette og slit! Vi fikk sannsynligvis hele campens beste teltplass og hadde utsikt utover dalen, fjellene, og når det ble mørkt kunne vi ligge i teltet og se på den utrolige stjernehimmelen som kom fram over oss. Flott!

Så var det endelig blitt lørdag. Ble vekt litt før halv fire, og allerede klokka fire var vi på vei de første fem minuttene av dagens gåtur. Satt i halvannen time og ventet på å bli de første til å slippe gjennom en kontroll for å bli de første til å nå "the sungate" hvor vi skulle få se Machu Picchu for første gang. Når vi endelig, like før klokka sju var på toppen og så ned mot ruinene, var det en utrolig god følelse av å ha klart det. Det var dette hele turen var for, og endelig var vi der! Når vi en halvtime senere var nede ved ruinene var det akkurat i tide til å se sola komme opp bak fjellene, og først treffe det så utrolig kjente mindre fjellet som står rett bak ruinene, før hele byen etter hvert ble opplyst av solstrålene! Fantastisk! Vi var der! Vi så sola stå opp! Vi var endelig kommet oss til Machu Picchu! Ikke stort mye energi igjen etterpå til turen vi fikk gjennom ruinene. Ble likevel utrolig fascinert over hvor smarte inkaene var. Små detaljer her og der hvor sola, kun 21.juni og 21.desember, treffer. Eller hvordan det helt perfekt i forhold til kompassretninger var en isbre i øst og vest og hver sin fjelltopp i nord og sør. Det var som om hele byen ble designet etter jordas gang rundt sola. Stilig.

Når vi nå har kommet oss til Lima, og jeg tenker tilbake på turen, er det med en utrolig tilfredsstillende følelse! Vi gjorde det! Og det å plutselig se Machu Picchu nedenfor deg etter tre dager på stien som fører frem til byen var helt utrolig! Plutselig, ut av det blå lå det en by der. Tror det å se ruinene ble veldig forsterket av hele turen, og ikke ville blitt det samme hvis vi bare hadde tatt bussen fram. Definitivt et av reisens høydepunkter!

---