Kriminell sykling

---

Tungvint-turister som oss er gjerne ute etter å finne lokale særpreg og karaktertrekk. Jakten på det som er annerledes er noe av grunnen til å ta bryet med å finne fram passet og forlate hjemlige trakter og tralter. Særpreget kommer selvfølgelig til uttrykk på ymse måter, i mat, arkitektur, kroppsspråk og så videre. Men det som for oss var mest påfallende i Kherson, var faktisk importert fra Japan. Byen har, som de fleste Svartehavsnære byene, en ganske livlig gågate. Her spaserer folk opp og ned og deltar i bylivet - normalt nok.

Men fra vårt utkikkspunkt på uteserveringen på en pizzarestaurant la vi merke til et par ungdommer som trillet på et slitent stereoanlegg. Vel og bra, tenkte vi. Til vi så dem igjen senere: de var bare to av mange som tilbød ungdommene i byen muligheten til å gjøre seg sett - og aller helst hørt - i bybildet. Av en eller annen grunn er gatekaraoke et yndet tidsfordriv i Kherson... for omtrent hver hundrede meter langs gågata var det rigget opp et karaokeanlegg, og ved hvert av disse var det samlet en liten gruppe - stort sett ungdommer. Musikkutvalget var en ganske ujevn blanding av vestlig og lokal pop.

Siste kveld før vi fortsatte, fikk vi bekreftet teorien om at skal du finne andre utlendinger, så er den lokale irske puben stedet å lete. Vi hadde knapt bestilt maten før en blid kar i begynnelsen av 50-åra kom bort og spurte om han kunne slutte seg til oss. Han viste seg å være spanjol. I løpet av samtalen, fikk vi bekreftet en annen fordom... Vår venn var nyskilt, og hadde havnet i Ukraina på jakt etter en ny kone. Han hadde kommet hit i regi av et formidlingsbyrå, og brukte dagene på intervjuer med potensielle koneemner. Vi forstod at dette var en slitsom prosess... Mens vi satt og diskuterte, kom enda en kar bort til bordet. Denne gangen var det den eneste nordmannen vi har støtt på i løpet av turen. Denne karen var her på oppdrag for et halvt års tid for et skipsverft.

Noen mils sykling fra Kherson var det tid for en matbit, og vi svingte over veien da vi så en klynge med veikroer og kiosker. Utenfor en av dem stod det en kar i femtiåra og veivet med armene. Velvel, tenkte vi - dette var en mottakelse som virket ganske tyrkisk i sin entusiasme. Det kunne jo være en avveksling fra den ukrainske, mer apatiske tilnærmingen, så vi trillet bort til ham. Salaam maleikum!, ropte han, mens han trykte hendene våre. I ren befippelse svarte Svine med samme mynt, selv om vi ikke hadde hørt denne hilsenen siden Tyrkia. Verten syntes dette var så festlig at Svine straks ble døpt om til Achmed...

Vår mann, som lot til å være sjefen i huset, og en litt yngre kar satte seg ned sammen med oss. De gestikulerte et par jenter i gang med å finne fram litt mat til oss. Det ble bladd fram kart og forklart (på tegnspråk) reiserute hittil og videre, til de opplagte temaene var brukt opp. For første gang på turen dukket så syklistens uvenn, vodkaflasken, opp på bordet. Det var jo en grense for hvor lenge vi kunne styre unna i denne delen av verden. Vi fikk forklart at vi var indisponerte for slikt, men slapp ikke unna uten en obligatorisk skål for fortsatt lykke på ferden. Vår vert fikk uansett løsnet mer på tungebåndet enn vi fikk åpnet språkørene. Da vi begynte å mistenke at han ville gifte bort døtrene sine, fant vi det best å takke farvel og finne første og beste hotell.

Siden vi hadde gjort en liten Tour de Krim allerede, og fått med oss en god del av høydepunktene, satte vi kursen rett mot Kertsj, den østligste byen på halvøya. Herfra går det ferje over sundet som skiller Svartehavet fra Asovsjøen - og Krim fra Russland. Dette gjorde at vi ikke fikk syklet de mest severdige fjellområdene langs kysten, men suste mer effektivt over slettene bakenfor. Den 7. mai kunne vi trille tohjulingene ombord i ferja, og forberede oss på det nest siste landet med kystlinje mot havet vårt - verdens største utland; Russland.

---

Photos

Pauseku
I mangel av fotografiske bevis for karaokevirksomheten, legger vi her istedet ut ei pauseku. God fornøyelse!