Leonids bed & vodka

---

Tuapse viste seg å ha en irriterende egenskap til felles med et par av de rumenske byene vi var innom: Mangel på passelig sjuskete hoteller. Det første vi spurte i, var stort og flott - og priset deretter. 800 kroner rommet er rett og slett unødvendig dyrt her, og helt hinsides vårt budsjett. Etter videre leting fant vi et som så langt mer passende ut, småslitent og like ved jernbanen. Men her viste det seg at de ikke hadde lov - eller lyst - til å huse utlendinger. Det medfører jo en smule papirmølle, men lell. Småsure trillet vi tilbake for å sjekke et skilt vi hadde tolket som privathotell på vei inn i byen. Skiltet pekte mot en enebolig i en sidegate, så vi ringte på. Etter litt bjeffing ble porten åpnet, og en kar med et livlig blikk stakk hodet ut. Mannen viste seg å være Leonid, pensjonert kaptein og romutleier. Prisen var grei, og vi trillet syklene inn i bakgården.

Opplegget hadde imidlertid en hake: da vi kom hjem til kvelds, ble vi ofre for russisk gjestfrihet. Leonid hadde sett sitt snitt til å kjøpe en liten vodkaflaske som han ville dele med oss. Etter at vi hadde brukt opp unnskyldningene om at vi syklet, skulle langt neste dag osv., var det i grunnen bare å kapitulere. Leonid hadde seilet med nordmenn, og hadde ingen tro på at det finnes avholdsfolk på våre kanter...

Vi hadde ingen illusjoner om å kunne kappdrikke med en russer, men til tross for all vår bremsing, forsvant ambisjonene om å komme seg videre neste dag. Det var tydeligvis i strid med lokal vertsskikk å avspise gjester med bare en flaske, så før vi fikk avverget det, kom en ny flaske på bordet. Det ble en natt med mange snodige historier fra livet som kaptein for diverse uredelige rederier...

---