9. mai er vi så gla' i...

---

Over på russisk side av sundet var det atter en passkontroll. Damen var ikke helt fornøyd med visumene våre, så vi ble parkert i skammekroken i noen minutter før de bestemte seg for at vi var harmløse. Vi fikk passene påskrevet, og ble sendt videre til tollerne. De var tydeligvis mer vant til å demontere biler enn sykler. Etter litt klemming på sykkelveskene, og et halvhjertet forsøk på å spørre oss ut (vårt russiske ordforråd egner seg fremdeles bare til å bestille øl), ble vi vinket videre.

Resten av dagen gikk med til å komme oss til Anapa, en by som melker sin greske kolonihistorie til det ytterste når den rigger seg til for strandturismen. Russland har vel ca 150 millioner innbyggere og bare 50 mil kyst mot Svartehavet, så strender er virkelig gull verdt her...

Dag to bragte oss gjennom stadig mer kupert terreng til havnebyen Novorussisk. Det merkes at vi nærmer oss Kaukasus: byen er omkranset av bratte åser. For en tilreisende som har brukt flere uker i det paddeflate landskapet mellom Donau og Asovsjøen, kan de nesten virke surrealistiske der de ruver over byen.

For en gangs skyld fant vi på å prøve hotellrestauranten da kveldens kaloriinntak skulle utføres. Vi ble oppmerksomme på et par karer i baren som hadde gått litt hardt ut med vodkakonsumet. Den ene ble ganske fort sendt hjem i drosje. Men kameraten, som nok veide sine 100 kg, tålte litt mer. Da han ble alene, fant han en løsning: han luntet til bordet vårt og trakk en stol inntil. Så slapp han løs en veritabel ordflom. Vi smilte unnskyldende og forklarte at vi ikke forstod et kvekk russisk. Dette gjorde visst ingenting... vår nye venn grep resolutt Svines ølglass, tømte det i en slurk og ytret noe som for oss hørtes ut som at øl var for pyser. Alt som var svakere enn vodka var nok bortkastet tid...

Mannen var like blid og snøvlesnakket videre som om vi forstod alt han sa. Fra tid til annen prøvde han å klå litt på servitrisene. Det så for oss ut til at personalet ganske fort ble lei av akkurat den behandlingen, og hentet profesjonell hjelp: Like etter ankom et par prostituerte ved bordet og slo seg ned. Nå var karen enda blidere, og vi fant ut at vår besøkelsestid definitivt var omme, og betalte og gikk.

Siden de siste tyske styrkene 8. mai 1945 bestemte seg for at de skulle gi opp for Sovjets styrker, feires 9. mai som en nasjonal seiers- og høytidsdag i Russland. De feteste militærparadene går nok på Den røde plass i Moskva, men siden Novorussisk som en av 12 byer fikk betegnelsen Helteby i det gamle Sovjet, er den militære paradeaktiviteten også her absolutt tilstedeværende 9. mai.

Som på første mai, var sovehjertet sterkere enn timingen. Da vi rakk fram til Sovjetgata og Leninstatuen, hadde paraden gjort sitt, og enkelte uniformkledde grupper drillet seg vekk i sidegatene. Her og der gikk veteraner med imponerende medaljesamlinger på høyre jakkeslag. Så ımponerende faktisk, at de ble skjeve på grunn av vekta av det gylne metallet. Vi passerte også et par karer i kosakkuniform. Kosakkene er egentlig ikke en etnisk gruppe, men en kriger-''kaste'' som har fungert som leiesoldater for ymse regimer opp gjennom tida.

Det som likevel var mer interessant enn det militære oppstyret, var folkelivet. Det virket som om de aller fleste av byens nesten 300 000 innbyggere hadde funnet veien til sentrum, og spaserte langs hovedgater, i parker og langs kaia.

---