Don't worry about a thing

---

Da var jeg tilbake i Bangkok etter 3-4timer paa bussen fra Hua Hin.

I Hua Hin var jeg kun utenfor omraadet med de hoeye bygningene, selv om det liksom var sentrum.

Ganske mye smog der, tror jeg, for da jeg snoet meg, ble papiret svart.

Vannet var bulkete, og det var sannelig ikke lett aa svoemme der. Ei thaidame fortalte ogsaa at det var spisse steiner i vannet som kunne vaere farlige a dundre borti.



I Bangkok er tuktukene utstyrt med ett sete, i Hua Hin har de doble seter, mot hverandre, og i Ranong saa jeg ingen tuktuker, men mange song thaew, som er lave passasjermopeder der passasjerene sitter mot hverandre paa langs, 1m opp til taket og naar du tror det er fullt, er det likevel ikke fullt, for alle skal med- med alle vesker, bagger og utstyr. Dunket hodet i taket mange ganger, og det var litt vondt.

Tuktuksjaafoerene er noksaa graadige, og tar skyhoeyt betalt. Det gaar an aa prute, men det er likevel latterlig dyrt. 300 for en kortere kjoeretur som kostet 50 Baht med baat og Sky Train.

Har jo helt glemt at jeg kan kjoere baaten paa elva! 14 Baht for turen, og ved Thaksinbrua er det enkel forbindelse til Sky Train, som ogsaa er en billig reisemetode i byen.

Du trykker paa reisestedet paa en maskin, den viser hvor mye det koster, saa legger du paa mynter.



Hadde egentlig tenkt aa beskrive bussturene, hva jeg ser, forskjellen mellom by og land og alle de rare kjoeretoeyene jeg ser - som faar meg til aa tenke paa en flyplass, der det er saa mange rare kjoeretoey, litt sann: Joess! Finnes det saanne slags kjoeredingser?

Men ble naa litt satt ut av en indisk mann.

Paa vei til internettstedet snakket han med meg, satt der paa en krakk med sin turban, og sa at han kunne lese meg.

Skrev paa lapper jeg fikk i handa hva slags tall jeg skulle velge, hvilken farge jeg skulle like, mors navn, kjaerestens navn, hva som var viktigst i livet mitt, foedselsdato osv. Og de stemte jo alle paa en prikk.

Okay, saa han kunne noen tryllekunster, men sa sannelig noen rare ting om meg som han ikke kunne vite. Men paa slutten ville han ha 5000 Baht, utenom de 600 han lurte til seg, mobiltelefonen min og andre gaver. Sa at det ikke kom til aa skje, men han sa at jeg ville komme tilbake i Thailand i 2016 med en mann, og kunne gi ham pengene da - til de foreldreloese barna i India.



Saa jeg faar skrive om noe som ikke tar saa lang tid, siden jeg ble sittende og snakke med ham en stund og fikk adrenalinrush etterpaa, eller ihvertfall ble jeg litt nervoes.

Jeg ga nemlig alle de store pengesedlene til ham, og naa har jeg begrenset tid til aa skrive paa grunn av internettkostnadene og de faa grunkene jeg har igjen.



I Bangkok har jeg naa flyttet til New Siam 2 guesthouse, som ligger naerme Thanon Khao San, like ved elven. Den eneste grunnen til at jeg flyttet dit er fordi de har den fantastiske vannmelonshaken.

Sist gang jeg var her, maatte jeg alltid krysse Khao San, som er et mareritt, faar aa leske i meg den deilige, forfriskende drinken.

Der er det et lite badebasseng, et suvenirutsalg, en restaurant; det er nesten som et hotell. Eneste forskjellen er at det ikke kommer rengjoeringsfolk daglig, noe jeg synes er helt topp!

Blir stresset av rengjoeringsfolk, og maa liksom forte meg ut naar jeg ligger paa hotell. Kremt. Saaaaa mange ganger som jeg har gjort det.

Har til og med kjoeleskap. Kjoepte noen flasker vann og oel som jeg puttet inn der. Bare fordi jeg har et kjoeleskap. Sist gang jeg hadde kjoeleskap husker jeg at jeg kjoepte et eple som jeg kunne legge paa en hylle der, men har nok med alle mangoene jeg kjoeper. De skal jo ikke ligge kjoelig.

Svoemte litt i bassenget i gaar. Sparket meg fra bassengkanten for aa faa litt fart, og der gled bikinitrusa ned til knaerne foer jeg fikk kavet meg rundt og dratt den opp igjen.

Saa meg litt rundt. Det var jo mange folk som satt og spiste i restauranten som ligger ved bassengkanten, og mange som solte seg.

Maatte le litt og vaere flau alene.

Har ikke planer om aa bade mer i det bassenget.



Hvorfor er det et mareritt aa krysse Khao San? Det er saa mange turister, hoey partyfaktor, selgere og nevnte jeg turister?

Paa dagtid kan det vaere ok, men mot kveldingen blir en staaende i koe for a komme fram. Ofte helt stillstand. Taalmodigheten settes paa proeve. Dunk dunk-musikk fra baade venstre og hoeyre side i ulik rytme, folk som danser, gjerne paa hoeytalerne, glade festmennesker som roper, altfor fulle folk, selgere som staar paa rekke og rad, et evig handelsstevne kombinert med matfestivalen.....Jeg er blitt for gammel!

Har dog funnet en parallellgate som jeg ikke visste om, der det er veldig stille. Parallellgata paa andre sida igjen har ogsaa hoey partyfaktor, selv gata jeg bor i har det, men ingenting slaar Khao San. Hvorfor jeg bor saa naerme stedet? Lett aa finne internett, mat og alt jeg trenger. Saa har jeg noen aa see paa mens jeg spiser. Det gaar alltid folk forbi.

Spiser utelukkende ved mattrallene, paa de smaa metallbordene med plastikkrakker, der andre thaier spiser.

Har ikke spist med kniv og gaffel paa hele turen.

Skrev jo litt om gaffel og skje, men maa ogsaa tilfoeye spisepinnene.

Da jeg satt og spiste en kveld, kom en kineser ved bordet mitt og spiste.

Hvorfor jeg vet at han er kinesisk: Han hadde roeyk i den ene handa mens han spiste, slafset mens han spiste, og foerte spisepinnene til munnen; kun nudlene, mesteparten av suppa ble igjen.

Thailendere slafser ikke, foerer som regel ikke spisepinnene til munnen, men legger den paa skjeen, for saa aa spise - ogsaa suppa.

Asiatere vipper heller ikke paa suppebollen for aa faa med seg hele slanten - fordi det er graadig og ufint.

Det er mange kinesiske turister her.

Sjelden har de ryggsekker, men kofferter som trilles paa hjul som roterer alle veier.



Det er ogsaa endel tiggere. Det husker jeg ikke fra tidligere.



Mange bruker paraplyer.

-Oj! Sol? Opp med paraplyen!

Helt omvendt bruk enn hjemme.

Aa vaere hvit er deres ideal, og i butikkene er det fullt av kremer, saaper og oljer som gjoer huden lysere.

I alle reklamer og paa alle annonser er thaiene helt hvite.



Har kjoept meg enda en ryggsekk, da. En like ekte merkesekk som Ray Ban-solbrillene til 100Baht.

Ble gal av den lille Fagforbundet-sekken som var full etter a ha pakket den med kamera, penger og en flaske vann.

Dessuten raknet den, og den kan ikke fikses med fiskesnoere.

Forresten hadde jeg pakket .4mm snoere, og ikke .35mm. Det ble et problem da jeg skulle lappe den store sekken i Hua Hin.

Heldigvis var det utrolig mange skreddere der, og han ene ga meg en kjempestor naal jeg kunne bruke.

Snoeret var for tykt for alle vanlige synaaler.



Dette blir siste blogginnlegg for denne gang, men jeg skal legge inn noen bilder naar jeg kommer hjem.

Naa maa jeg ut i varmen.

Lurer paa om dagens maaltid blir tarantella, digre kakerlakker og skorpion?

Jeg har liksom gitt meg selv en utfordring, men maa si at jeg ikke skjesser akkurat naa.



Og forresten.

Madcoms Don't worry about a thing er en hit.

Jeg har vaert bekymret for at noen skal ta pengene mine, at bussen gaar fra meg, at passet blir borte, at noen skal stjele sekken, lure meg, vaere ufin, klaa, at myggen har malaria, at jeg faar oppkast og diar'e, at jeg skulle moete hai som spiste opp fingrene mine, brenne meg paa maneter, bli bitt av loeshunder og saant.

Men bare et par av de tinga er skjedd, saa da maa jeg jo si at bekymringer bare forsurer.

Don't worry about a thing - alt blir bra.

Og som pappa laerte meg foer jeg dro til USA et aar: Pytt, pytt!

---