Advertisement
Dagen foer dagen. I morgen tidlig dekkes frokostbordet paa Radisson SAS i Baku. Det roede, hvite og blaa flagget heises paa terrassen med utsikt over Det Kaspiske Hav, stemmebaandene renses og tonene proeves. Bordene vil bugne av roykelaks og andre norske herligheter, folk vil sikkert ha itrukket seg bunaden, tross sommervarmen, og alle slags norske dialekter vil summe oppstemt.
Akkurat da vil Christine og Gisle sitte paa kaien i havneomraadet og vente paa en baat som kanskje skal gaa til Turkmenistan.
Litt daarlig timing...
Da vi satt hjemme og skulle planlegge visumdatoer for Turkmenistan var det noe symbolsk over aa krysse Det Kaspiske Hav paa nasjonaldagen. Hvordan kunne vi vite at Statoil Baku har for vane aa dra paa seg spanderbuksene og invitere alle med roede pass paa gratis 17.mai-gilde i toppetasjen paa SAS-hotellet?
Bon appetit - vi har et hav aa krysse. Men foer det, noen tanker aa dele.
Det kaukasiske puslespill
Kaukasus er utrolig komplekst og har en fascinerende historie aa tilby sine besoekende. De tre landene Georgia, Azerbaijan og Armenia har i dag hvert sitt spraak, hvert sitt alfabet, ulik religion og en rekke uoppgjorte feider seg i mellom - og med nabolandene Russland og Tyrkia.
Minstemann er Armenia, som vi dessverre maatte velge bort denne gang. Georgia, den mellomste bukken baade i areal og folketall, er det fattigste av de tre. Landet er rikt paa naturressurser, men mangler det sorte gullet som storebror Azerbaijan har i rikt monn. Mens sistnevnte tilsynelatende har oeynene rettet mot Asia, slipper ikke Georgia Europa og EU av syne et sekund. Det kan se ut som om Kurtalierne (georgernes navn paa seg selv) har tjuvstartet medlemsskapet en smule ettersom EU-flagget vaier stolt fra alle offentlige bygg og ellers rundt omkring. Haapet er mellomblaatt!
Religion er svaert viktig for folk flest i Georgia. Flertallet er ortodokse kristne, mens det finnes en muslimsk minoritet, blant annet i soervest. De synlige uttrykkene for den ortodokse tro er tett som byger i Bergen - det finnes fantastiske og stemningsfulle kirkebygg over hele landet. Folk er ivrige i sin overbevisning og de fleste korser seg tre ganger naar de ser en kirke, selv bussjaafoerer midt i herftige forbikjoeringer. Paa onsdag og fredag er det faste. Da kan man ikke spise noe som kommer fra dyr, og det finnes egne fastemenyer paa restaurantene. Og man kan ikke drikke
mer enn tre glass vin.
Uten sloer
Over den stiplete linjen pa kartet - og verden er ganske annerledes. Vi krysset grensen til Azerbaijan til fots, etter en "marshrutka"-tur fra Tbilisi til grensen Krasny Most (Den Roede Bro). Marshrutka er det mest effektive "offentlige" transportmidlet i Kaukasus og langt raskere enn busser og tog. Det er en minibuss som gaar faste ruter, der folk gaar av og paa som det passer. Det er trangt om saligheten og saerdeles sosialt. Paa lengre strekninger er det ogsaa underholdning ombord - videopptak av lokale TV show med et lydnivaa som overdoever iPod'n paa max.
Azerbaijan er muslimsk, men uten sloer. Spraaket er tilnaermet tyrkisk og maten (dessverre) mer sentralasiatisk. Sau, sau og atter sau. Vaart foerste stopp, etter en ny kjede med marshrutkaturer paa azerbaijansk side, var Ganja. Her ble vi mottatt som hjemkomne soenner, Christine havnet som bakgrunnsbilde paa utallige tenaaringsjenters mobiltelefoner og Gisle ble paaspandert cola av en offiser foer vi hadde faatt av oss sekkene. I Ganja var vi ogsaa paa Norgesvisitt - hos to nordmenn som bor og arbeider der.
Azerbaijan har ogsaa sin andel av den kaukasiske fjellkjeden og vaart neste hvilested var et "karavanserai" ved foten av denne. Karavanseraier er overnattingssteder langs Silkeveiene der de reisende handelsmennene lot kamelene hvile mens de fikk seg en etterlengtet strekk - og sikkert litt sau. I Sheki slappet vi av, gikk paa tur, leste bok og spiste sau. Christine tok til takke med sylteagurker og broed (jippi).
Boomtown Baku
Azerbaijanerne er alltid ulastelig antrukket. Menn skal gaa i dress og kvinner helst i pene skjoert, kjoler eller drakter. Og hoye haeler, gjerne med baade gull og lakk. Denne kleskoden gjelder ikke bare i den oljedryppende hovedstaden, men ogsaa paa landsbygden der folk er veldig fattige. Azerbaijanerne er ekstremt stolte, og selv om oljen ikke drypper paa det brede lag av folket, skal man ikke se det paa dem.
I hovedstaden Baku er det imidlertid tydelig at noen har hatt tilgang til kranene. Her er designerbutikkene flere enn oljeplatformene i Det Kaspiske Hav, og SUV-tettheten er hoeyere enn paa Geilo i paasken. Kontrasten mellom gullfargede Porsche Cayennes og Sovjet-ladaer er stor. Prisene er betydelig hoeyere enn ellers i landet og restauranttilbudet stort - begge deler takket vaere en stor expat-befolkning med dollar i blikket og lommene.
I Baku har vi sett paa gjoermevulkaner, den sjarmerende gamlebyen og vaert paa byens ynkelige forsoek paa et strandresort. Fra stranden kunne vi nyte utsikten mot gigantiske oljeplattformer og den tilhoerende odoeren. Det Kaspiske Hav er et av de mest forurensede omraader i verden, baade takket vaere Sovjetisk kjemiindustri og de siste 100 aars oljeutvinning, saa utstrakt bading fristet ikke.
Mens oljefiffen tyller i seg champagne og roekelaks paa Statoils regning i morgen, skal vi altsaa gjoere et forsoek paa aa krysse dette havgapet. Ingen vet naar baaten gaar, ei heller kan noen bekrefte
at den gaar, men vi er sterke i troen og setter oss utenfor bua til Elmira i morgen tidlig. Hun er dama som kan faa oss ombord i lasteskipet, og er vi heldige saa faar vi leid en av mannskapslugarene. Ship o hoi!
Advertisement
Tot: 0.115s; Tpl: 0.011s; cc: 8; qc: 44; dbt: 0.0716s; 1; m:domysql w:travelblog (10.17.0.13); sld: 1;
; mem: 1.1mb
Chatty
non-member comment
Hipp hurra!
Herlig liten blogg dere har! Merker at tom. jeg kunne tenkt meg på toppen av SAS-hotellet i Baku i morgen. Lykke til med Elmira i morgen og fortsatt god tur. Chatty