Firedagers tur i høyden

---

Nå sitter jeg i sengen min i en liten by som heter Quetena Chico. Dette er andre dagen av i alt fire dager på tur, og allerede nå kan jeg si at dette er noe av det mest ekstreme jeg har vært med på! Vi er en gruppe på i alt fire jeeper, og i hver jeep er vi fire personer pluss en kokk og en sjåfør/guide. I løpet av disse dagene skal vi kryssei Andesfjellene, se diverse laguner, varme kilder, geysirer og saltørkenen i Uyuni. Vi la i vei i går klokken 9 om morgenen. På forhånd hadde vi blitt advart mot at det nå er regntid slik at veiene kunne være litt dårlige, men likevel fremkommelige. Vi tenkte ikke stort over det, for dersom de gjennomfører disse turene bør det jo være noenlunde OK, vel? Eller kanskje ikke? Time will show.

Det er dessuten karneval i Bolivia nå, noe som innebar at vi måtte dekorere jeepen vår, samt utføre to ritualer som skulle bringe oss lykke på turen før vi la i vei. Først dekorerte vi bilen med ballonger og konfetti og fargerikt papir, for så å åpne en ølflaske og spraye den utover jeepen. Deretter fikk alle som skulle sitte i bilen 12 cocablader hver som vi skulle ta i mellom hendene og blåse utover den. Da dette var gjort kunne vi trygt starte motoren og rulle ut av den søte byen Tupiza. Vi var alle ganske så spent på hva de neste dagene skulle bringe. Mens vi rullet avgårde forklarte guiden vår, Milton, hva som ventet oss de neste timene. Det skulle hovedsakelig bli kjøring denne dagen, men med noen stopp hvor vi kunne ta bilder av fint landskap og lamaer. Videre forberedte Milton oss på at det kunne ta litt lengre tid å komme seg til målet vårt den første dagen fordi veiene var dårlige. Vi visste ikke helt hva dette innebar, men det skulle vi snart finne ut av…



De første timene klatret jeepen seg lett oppover de bratte veiene. Jeg kan forøvrig nevne at vi på hele turen har befunnet oss på høyder over 4000 m o.h., og stort sett over 4500. Bare det sier jo ganske mye om hvor ekstrem denne turen egentlig er. Vi kjørte sikkert rundt to timer før første stopp. Der hadde vi nydelig utsikt, og vi var allerede litt oppspilt over hvor bra turen kom til å bli fremover. Etter en stund dro vi videre, og det gikk mye i det samme – nydelig utsikt og stadig stigning. Plutselig var klokken blitt rundt 13, og det var på tide å stoppe for å spise lunsj. Vi fikk et skikkelig herlig måltid – en slags gryterett med masse linser, bønner, poteter og andre grønsaker, pluss ris og salat. Faktisk så var dette måltidet noe av det beste jeg har smakt på turen til nå. Etter en god pause som også innebar fotografering av lamaer bar det videre. Det skulle ikke gå lang tid før vi kom til vår første elvekryssing. Vi var alle sammen litt nervøse, men heldigvis var ikke elven så veldig dyp. Det gikk som en lek! Videre kom det stadig flere elver, og veien begynte å bli nokså bløt og gjørmete. Vi merket at bilen slet litt, samt at den skled en del. Så kom vi til enda en elv – en svær elv med masse, masse gjørme. Nå begynte det å bli sent, og vi hadde allerede brukt en del lengre tid enn vi egentlig skulle. Vi merket på Milton at han var litt nervøs, så da ble vi jo automatisk nervøs selv. Milton ga gass, og vi kom oss ut i elven. Men der ble vi jaggu meg sittende fast. Bom fast. Heldigvis var det en annen jeep bak oss som kunne hjelpe oss. Den klarte å krysse elven, og deretter tauet den oss opp av elven. Men dere må ikke tro at det slutter her. Neida, det var enorme mengder gjørme på elvebanken, og hvem satte seg fast der da? Jo, det var begge jeepene. Vi var «in deep shit» for å si det bokstavelig. Fra dette øyeblikket og utover skulle kvelden bli alt annet enn festlig. Alle mann måtte ut og i arbeid. Det innebar å finne mange steiner, aller helst flate, samt å brekke av greiner av noen busker som var rundt oss. Dette skulle vi bruke til å legge under dekkene slik at vi kunne få bilene opp av gjørmen. I tillegg til det måtte sjåførene til å grave på gjørme for at vi i det hele tatt skulle komme til dekkene, de var fullstendig nedgravd i gjørme. Dette arbeidet var ikke gjort på fem minutter for å si det sånn. Vi holdt garantert på i en time uten at det gav noe resultat. Men så fant sjåførene ut at vi skulle fokusere på den fremste bilen først. Heldigvis fikk vi den opp til slutt, og da ble det slik at jentene hoppet i bilen med Milton for å kjøre til den lille landsbyen hvor vi skulle overnatte. Der hentet Milton hjelp og dro tilbake til de andre, som for øvrig stod igjen i regnvær og stadig påtrengende mørke. Jeg fikk ordentlig dårlig samvittighet av å la dem stå igjen der. Men vi kunne uansett ikke bidra med så mye. Etter ca. 30 minutter kom vi til landsbyen. Det var mildt sagt en knøttliten by, sikkert bare 100 innbyggere. De har kun elektrisitet to timer i døgnet, og alt er iskaldt og mørkt. Uansett var det godt å komme frem og slappe av etter en slitsom dag. Vi fikk te, kaffe, sjokolade og kjeks. Det var nydelig etter den bitende kulden ute. Etter en liten stund kom heldigvis resten av gjengen også – de hadde klart å kave seg opp av gjørmen på egenhånd. Imponerende! Klokken var bare rundt 20 da alle sammen var på plass, men dagen hadde vært utrolig lang – mye lengre enn planlagt. Heldigvis laget kokken vår middag til oss også, så vi fikk godt stell. Alle sammen var iskalde, og vi sov med klærne våre på under tre tykke ulltepper den natten. Uansett hvor primitiv innkvarteringen var, så føltes det godt å kunne legge seg etter en mildt sagt innholdsrik dag.



Dagen etter skulle vi på an igjen klokken 5, noe som innebar at vi måtte stå opp klokken 4 for å gjøre oss klar, samt spise frokost. Det var skikkelig hardt, for gjennom natten hadde landsbybeboerne hatt karnevalfest med trommer, fløyter og sang. De holdt det gående hele natten – til og med fyrverkeri hadde de! Det ble relativt lite søvn den natten, noe som førte til at dag nummer to begynte med åtte trøtte ansikter rundt frokostbordet. Vi fikk heldigvis i oss varm drikke, noe som hjalp på kropp og sjel. Utenfor regnet deg ustoppelig, og det var fremdeles kjempemørkt. Milton sa at vi skulle vente med å kjøre til regnet gav seg slik at vi ikke kjørte oss fast igjen. Vi ventet til klokken var rundt 6 før vi kom oss avgårde, da var det fremdeles mørkt og fuktig, men litt bedre enn tidligere. Foran oss ventet en lang dag – den lengste av dem alle i følge guidene. Vi kjørte og kjørte, og det var ikke bedre enn dagen før. Vi var nå fire jeeper sammen i en konvoi slik at vi kunne hjelpe hverandre. Det tok ikke lange tiden før vi satt oss fast første gangen. Akkurat nå kan jeg faktisk ikke huske hvor mange ganger vi satt fast til sammen, men det var minst to ganger at vi stod bom fast midt i en elv i tillegg til alle gangene vi stod fast i gjørme. Det var skikkelig ekkelt, for vi sank delvis og drev med strømmen. Jeg var livredd vi skulle tippe over og drukne der vi stod, men det gikk jo heldigvis bra. Vi ble slept ut av elven av jeepen bak oss, takk og lov. Motoren gikk jo kaputt pga. vannet fra elven, så de måtte bruke en del tid på å fikse den også. Sener på dagen ble vi dessuten nødt for å bygge veien ved hjelp av steiner og jord. Det var rett og slett ikke fremkommelig, og vi brukte noen timer til sammen på å gjøre veien kjørbar. Det er helt vanvittig å tenke på i ettertid! Det faktumet at vi var på 4500 meters høyde reduserer dessuten kapasiteten til å arbeide. Man blir jo fortere sliten, pluss at man gjerne føler seg litt slapp dersom man ikke er blitt helt akklimatisert. Jeg gjorde så godt jeg kunne – stort sett innebar det å løfte store steiner bort til der vi skulle legge den nye veien. Heldigvis var de fleste opplagt til å hjelpe, men noen var så redusert og sliten at de ikke orket det. Uansett så kom vi i mål til slutt, og alle de fire bilene krysset den hjemmelagde veien galant. Alle disse forhindringene underveid gjorde at vi hadde opparbeidet oss en forsinkelse på ca. 6-7 timer. Vi skulle være ved en innsjø som heter La Laguna Colorada klokken 9, men det endte med at vi faktisk ikke nådde frem dit. Guidene våre bestemte seg for at vi skulle overnatte i en liten landsby som het Quetena Chico (hvor jeg skrev føeste del av denne bloggen). Vi kom dit klokken 16, og da hadde vi jo holdt på en del timer. Vi kunne tydelig se at Milton & Co var slitne. Landsbyen var veldig liten, men til vår store overraskelse hadde de en liten butikk hvor vi kunne snope. Vi gikk dessuten på jakt etter øl, men det kunne vi ikke oppdrive. Det var uansett herlig å komme dit tidlig på kvelden slik at vi kunne slappe av litt.



Dagen derpå stod vi igjen opp tidlig – 4.30. Denne dagen var den mest innholdsrike av dem alle. Først dro vil til noen varme kilder hvor vi fikk bade litt. Det var så herlig! det var iskaldt i luften, men vannet holdt 37 grader, så det var bare nydelig etter noen dager uten dusj. Etter badet hadde Maura (kokken vår) tilberedt frokost. Det var pannekaker med diverse pålegg, og det var så sinnsykt godt. Det var den beste frokosten på lenge, og alle satt med brede smil rundt bordet. Kunne ikke hatt en bedre kokk på denne turen – maten har vært veldig god til tross for primitive kokeforhold. Etter frokosten dro vi videre. Nå skulle vi få se La Laguna Verde (Den grønne lagune) og en annen innsjø som lå like ved. Vi kjørte sikkert en 30 minutters tid, men plutselig lå det et tykt tåketeppe foren oss. Milton sa at han tvilte på at vi kom til å se lagunen i dag, men han fortsatte likevel. Da vi kom til utkikkspunktet innså vi at han hadde rett. Det var bein frem umulig å se noe grønn lagune, til vår store skuffelse. Jaja, vi fikk vite at vi nå for øvrig var veldig nærme grensen til Chile og ørkenen San Pedro de Atacama. Skulle ønske jeg kunne fått med meg den biten også, men det får bli neste gang. Vi ble pent nødt til å kjøre tilbake til de varme kildene for å hente kokken, og deretter bar det videre til geysirene. På veien dit stoppet vi plutselig, for en guidene hadde funnet en Kiwi-fugl. Denne fuglen kalles «la gallina de la montañas», som betyr fjellets høne. Man kan nemlig spise eggene akkurat som vanlige egg. Så bar det altså videre til geysirene. Vi befant oss nå på turens høyeste punkt, 5000 m o.h.. Geysirene pøste ut med en svovelfylt gass/røyk som åpenbart ikke luktet godt. Jeg hadde sett for meg geysirer ala Island, men disse var kanskje ikke fult så spektakulære. De hadde en del vann i seg, og det var akkurat som om det kokte, men det var dessverre ingen vannkanon. Jaja, det var uansett kult å se! Etter dette bar det videre til La Laguna Colorada – en stor, rosa innsjø full av flamingoer. Det var et nydelig syn. Det var så fredelig der, og det var bare helt herlig at vi endelig fikk se de tingene vi hadde gledet oss til å se gjennom hele turen. Vi tok masse bilder og koste oss inntil vi måtte dra igjen. Nå skulle vi få se El Arbol de Piedra eller steintreet på norsk. Det er selvsagt en stein som ligner på et tre. Her hadde vi også lunsj og slappet av en stund før vi skulle legge kursen mot Uyuni hvor neste natt skulle tilbringes. Det var hele 6 timers kjøretur, og dere kan tro jeg fikk hakeslepp da vi fikk vite det. Jeg hadde ikke forestilt meg at disse fire dagene stort sett skulle tilbringes i bilene. Jeg liker ikke å kjøre, jeg liker å bevege meg! Men hva kunne vi gjøre – gåturen til Uyuni hadde sikkert tatt en uke.



Da klokken var rundt 18-19 om kvelden nådde vi omsider byen og hostellet vår. Det hostellet var ikke noe bedre enn de andre, og jeg tenkte med meg sel at nå var jeg jaggu meg lei disse shabbye stedene. Skulle heller sovet i telt enn å tilbringe enda en natt i det jeg vil kalle et lusent innhukk. Men jeg holdt da ut den siste natten også, takket være min silkelakenpose. Hadde jeg ikke hatt den tror jeg at jeg hadde slitt ganske mye. Lakenene og dynetrekket blir nemlig ikke vasket mer enn hvert skuddår, tilsynelatende.
Den fjerde og siste dagen dro vi ut til El Salar de Uyuni, altså selve saltflatene. Disse saltavsetningene har en tykkelse på mellom 2 og 20 meter, og utstrekningen er hele 12 000 km2! Som nevnt så er det regntid her nå, noe som innebærer at hele flaten er dekket med noen cm med vann. Dette fører til at himmelen reflekteres i vannet, noe som var nydelig, men ulempen er at man ikke kan utforske flatene på samme måte. Det vi gjorde var at vi kjørte ca. 20 km utover i saltflaten før vi nådde det som kalles Salthotellet. Det er nå et museum, for det er ikke lov å overnatte i El Salar de Uyuni pga. miljøødeleggelser. Til tross for dette er det faktisk noen som gjør det, og det er fy fy. Det er i grunn fy fy å besøke dette museet i det hele tatt, så jeg synes jo det var litt dumt at vi gjorde det. Men det var ikke så mange andre steder vi kunne stoppe. Vi kom til Salthotellet klokken seks om morgenen slik at vi fikk med oss soloppgangen. Det var veldig fint. Videre tok vi masse bilder og koste oss, samt spiste den siste frokosten på denne turen. Det var en koselig morgenstund. Etter besøket i saltflatene dro vi videre til togkirkegården – en rekke forlatte tog med den nette alder av 100 år. Disse ble brukt til å frakte mineraler da spanjolene fremdeles hersket her borte. Nå er de bare etterlatt til å ruste og tæres bort av vært og vind. Det var ikke noe spesielt med det stedet, bortsett fra at landskapet rundt var dekket av søppel. Et trist syn! I tillegg gikk det små barn og hunder rund og gravde i det. Vi ble rimelig fort mettet av togene, så da bar det tilbake til hostellet for lunsj. Det var en fin anslutning på turen. Vi gav tips til Maura og Milton, tok farvel og gjorde oss klare til å forlate Uyuni. Dorien og jeg skulle ta nattbussen videre til La Paz sammen med det canadiske paret. Det var ca. 7 timer før bussen skulle gå, så vi tilbrakte den tiden på en bar, i en park og på en restaurant. Klokken 20 var vi kommet oss vel inn i bussen, og den rullet og humpet seg avgårde. De første 200 km av veien var grusvei med gjørme og vann og humper. På flere tidspunkt trodde jeg bussen skulle velte fordi den gynget sånn. Jeg måtte bare lukke øynene for å ikke fokusere på det, men jeg kan innrømme at vi var litt redde der vi satt. Det var jo dessuten helt umulig å sove pga. bråket og humpingen. Jeg var kjempe, kjempe trøtt, men kroppen ville bare ikke sove. Det var skikkelig frustrerende. Det gikk sikkert to-tre timer på denne veien, og fremdeles var jeg våken. Noen ganger hadde vi stoppet fordi motoren var gått seg varm eller noe. Jeg begynte å lure på om vi kom til å klare turen. Normalt sett tar det ca. 10 timer, men for oss tok det over 15 timer før vi ankom La Paz. Dette kan jeg beint frem si er mitt livs verste busstur til nå. Det var sikkert 26 grader inni bussen, elendig luft, elendige seter og sykt trangt og humpete. Det verste var varmen. Jeg følte at jeg ikke fikk puste, og man ble helt klam og ekkel av det. Heldigvis klarte jeg å sove etter noen timer. Jeg drakk nesten ingenting på turen heller, for jeg orker ikke tanken på å bruke toalettet på bussen. Det er ekkelt så det holder, og guttene pisser jo vegg i mellom fordi de ikke kan sette seg ned i stedet for å hoppe der inne. Disgusting! Kroppen blir jo dehydrert av det, men men, det får bare gå sin gang. da klokken ble rundt 8 tenkte vi at nå måtte det vel snart nærme seg ankomst? Men nei, vi hadde fremdeles rundt 4 timer igjen av turen. Vi tok oss en liten frokost, samt pratet litt for å få tiden til å gå. Varmen var fremdeles uutholdelig, men jeg klare til slutt å åpne vinduet mitt. Lykkerus! Og enda større lykkerus ble det da vi eeeendelig så ned på La Paz, en gryteby som klamrer seg oppover fjellskrentene. Herlig! Vi kunne ikke komme fort nok ut av den bussen! Det bar rett i en taxi og til et hostell vi hadde pekt oss ut. Nå ventet en dusj og en hvil, samt det å spise lunsj i og med at vi ikke hadde fått i oss noe særlig mat det siste døgnet. Det var himmelen a vi fant en svenskeid kafe som solgte hjemmelagde hamburgere og god kaffe.



Etter lunsjen gikk vi rundt til diverse reisebyråer for å undersøke priser på sykkeltur i The Death Road – verdens farligste vei. Det er downhill mountain biking på en relativt smal grusvei med bratte skrenter. Tidligere var dette eneste vei inn til La Paz, og var hyppig preget av dødsulykker og utforkjøringer. Nå er det en turistattraksjon uten særlig trafikk ettersom det nå er kommet en ny, bedre vei inn til byen. Planen er å gjennomføre dette på mandag, for så å dra videre Copacabana og Titicaca. Titicaca er en av verdens høyest liggende innsjøer, og den er delt mellom Bolivia og Peru. Det gleder jeg meg til, for der blir det muligheter til å gå n del turer og løpe litt.
Nå skal vi straks ut å shoppe litt – det er kaldt her, og vi har ikke så mye klær med oss. Ellers blir det å booke morgendagens tur. Nå har jeg skrevet så mye at jeg er blind!

---