Buenos Aires - Byvandring før avreise

San Telmo, som er nabolaget til Microcentro og Plaza de Mayo, er en liten, koselig og gammel kolonial bydel langs hovedgatene La Defensa og Bolivar. Bydelen inneholder mange antikvitetsbutikker og er dermed godt skikket til å være sentrum for et av Buenos Aires' største gatemarkeder Feria de San Telmo. Dette markedet finner sted søndager, så jeg dro dit min første søndag etter en guidet omvisning i Casa Rosada.

Markedet begynner med en gang du kommer inn i San Telmo og går 8-900 meter innover i bydelen langs La Defensa. Markdene foregår også inne i butikker og portrom i området. Besøkerne på markedet er tilnærmet 100% turister og prisene er deretter. Sentrumet i markedet er Plaza Dorrego, en liten plass som ellers i uken benyttes til spontan tangodans, kanskje mest for å underholde turistene for så å gå rundt med koppen etterpå.

Restaurantsituasjonen i San Telmo er interessant, det myldrer av restauranter rundt alle gjestehusene. Selvfølgelig er mange av disse restaurantene medtatt i turisthåndbøkene, siden det ofte er kort vei hit. Maten og servicen er nødvendigvis ikke bedre enn andre steder i Argentina. Snakker du spansk, og du ønsker å treffe argentinere, reiser du ikke hit.

En dag jeg besøkte en spesiell parrilla-restaurant midt i lunchtiden fikk jeg beskjed om at restauranten var stengt. Jeg merket meg imidlertid etterhvert at restaurantene åpner og stenger etter eget forgodtbefinnende i San Telmo. Det finnes ikke felles tider for hverken siesta eller middag. Imidlertid er stengetidene relativt tidlige om kvelden, da turistene spiser ca kl 20:00 - 21:00 og forlater middagsrestauranten tidlig. En argentiner ankommer gjerne senere, bestiller flere småretter og bruker mer tid, og sitter med drinken på samme restaurant til han skal legge seg. Dessuten er de fleste restaurantene i denne bydelen dyre etter argentinsk målestokk.

Midt i San Telmo ligger en anonym dør de forbipasserende ikke ser. Dersom du går inn døren og spør hva som befinner seg på innsiden, skal du være sær for å fatte interesse. Bygningen, som er et museum, er spekket med historie fra flere hundre år tilbake, og er en av de eldste i San Telmo. Jeg snakker om El Zanjon de Granados (zanjon = kløft, renne).

Historien til El Janjon begynte med at en eiendomsentreprenør kjøpte en ruin av et stort, 2-etasjes hus i 1980-årene. Bygningen var fra 1830 og hadde tilhørt en av San Telmos rikeste familier som drev med skinnhandel og vinproduksjon. Etter området var ryddet og murpussen banket av oppdaget han at veggene bestod av tykke lag gamle, solide teglstein. Disse var originale fra 1830 da bygget ble satt opp over et eldre bygg.

I tillegg viste det seg at det var en stor kjeller der også teglstensveggene var intakte, og entreprenøren var han i tvil om hva bygningen skulle brukes til etterhvert som de historiske og arkitektoniske elementene ble avdekket. Etter noen dager ble en skjult dør i kjelleren avdekket, og denne førte ned i et underjordisk tunnellsystem og store rom ingen visste om. Tunnellen, som tydelig hadde vannrenne midt på gulvet, gikk under nabobyggene og sluttet to kvartaler vestover ( ved Avenida Paseo Colon).

Ved å se på gamle tegninger av Tan Telmo ser man at elven (Rio Plata) gikk opp til Paseo Colon og Casa Rosada (som opprinnelig stod inne i et fort) for 400 år siden. Huset var altså opprinnelig bygget over en liten elv som rant ut i Rio Plata. Det ble funnet bestikk og husgeråd fra tidligere tider, jernklemmer brukt på slaver for mange hundre år siden og rester av møbler og inventar. I tillegg viste det seg at bygningen hadde en egen cisterne for friskt vann på kjellernivå. Bygningen er i dag selskapslokale og museum på kjeller- og underjordisk nivå.

Jeg ble nyskjerrig og googlet på El Zanjon de Granados da jeg kom hjem, siden materialet jeg fikk på omvisningen var svært begrenset. Det viste seg at mange som hadde hatt rundtur her var mektig imponert over så mange lag med byhistorie på så få kvadratmeter. Det går altså an å bli imponert over arkitektur og historie i ettertid.

I San Telmo fant jeg også Museo Historico Nacional. Jeg har alltid store forventninger til historiske nasjonalmuseer, da de pleier å være gode. Imidlertid ble jeg skuffet denne gangen. Museet inneholder tidligere statsministres soverom, uinteressante møbler (med støv på) fra 1700 og 1800-tallet, samt mange rom med malerier malt fra dramatiske slag og politiske situasjoner. Mange av malerne er sikkert kjent i Argentina, men når museet ikke tilbyr noen referanseramme rundt utstillingene blir det vanskelig. Tekstene er kun på en spansk der jeg må kunne langt flere verb enn de som benyttes i daglig tale. Jeg pleier vanligvis å oppsøke maleriutstillinger, men denne gangen bommet jeg. Mulig det var dagsformen, jeg vet ikke. Du som leser får ta en tur og selv bedømme.

En rekke malerimuseer er også stengt, blandt dem Museo de Arte Moderno i San Telmo og Museo Xul Solar i Palermo. Xul Solar var en argentinsk maler og poet, venn av Jorge Luis Borges, og Klee-inspirert. Jeg så frem til dette museet. Når et museum skal moderniseres i Argentina tar det lang tid.

I grenseområdet mellom Microcentro og Retiro finner du Museo de Armas de la Nacion. For meg er et besøk på et slikt museum nærmest et must. Plasseringen er heller ikke noe å si på, museet ligger inntil Plaza San Martin. Her følte jeg meg på argentinsk hjemmebane. Inngangspartiet og et helt rom lengre inn i museet forteller om Juan de San Martin. Her er det også mulig å studere de viktigste slagene i frigjøringskampen mot spanjolene, fordi det er satt opp plakater og beskrivelser av forberedelser, strategi, karter, troppebeskrivelser og troppeforflytninger kronologisk ordnet for hvert slag. Her er også tekstingen utelukkende på spansk, men språket er lettfattelig. Dessuten er de miltære og våpentekniske ordene internasjonale og lette å forstå. Jeg brukte en hel dag på denne delen av museet.

Det er også en utstilling av rustninger ved inngangen. Jeg hadde forventet at disse skulle være fra 1500-tallet og vise typen rustninger de spanske conquestadorene brukte, men der tok jeg feil. Rustningene var fra 1800-tallet og var delvis spanske og delvis tyske. For meg er tyske ridderrustninger fra 1800-tallet helt feil århundre og uromantisk. Rustninger ble benyttet av conquestadorene på 1500-tallet, ikke i frigjøringskampen på begynnelsen av 1800-tallet. Videre innover kommer du til en stor utstilling med mange hundre børser i alle forskjellige kalibre av europeisk opprinnelse. Det ble nok brukt mye våpen importert fra Europa i frigjøringen av Sør-Amerika, men det er tydelig at museets samlemani er større enn iveren etter å dokumentere egen historie. Mange av våpnene er av nyere fabrikat enn 1830.

Deretter kommer du til en utstilling med hundrevis av gamle pistoler (1800-tallet) og enda en utstilling av nyere pistoler (1900-tallet, hovedsaklig europeiske og tyske). Det mst interessante ved disse våpenutstillingene er å studere mekanismene. På de tidlige våpnene ble krutt ladet bakfra og kulen ble dyttet inn gjennom løpet med ladestav. I dag har vi patroner, som består av tennmekanisme, krutt og prosjektil bygget inn i en hylse. Våpnene har fått kammer. Løpet ble riflet for at prosjektilet skal rotere i kulebanen, og lade- og utkasterprinsippene ble forbedret. I dag har vi mulighet for automatlading via magasiner, patronbånd og ladebøyler. Jeg brukte flere timer på disse rommene. Typisk meg.

Etter håndvåpnene kommer du til en utstilling om Falklandskrigen der de falne heltene blir hedret. Du ser utstyret som de argentinske soldatene benyttet, og det er en oversikt over de argentinske flytypene som var med i kampene samt en kort beskrivense av Crucero A.R.A. General Belgrano, som ble senket på dypt vann med en undervannstorpedo av engelskmennene. Jeg fant ikke noe revolusjonerende nytt i det personlige utstyret argentinerne benyttet. Såvidt jeg kan huske hadde heller ikke engenskmennene noen problemer når argentinske fly skulle skytes ned.

De siste tre utstillingene viser europeiske maskingevær, mitraljøser, mortere, panservernraketter, felthaubitzer, og små og store kanoner med forskjellige typer mekanismer. Jeg innrømmer at det tok etpar timer å gå forbi her også. Totalt tilbragte jeg to dager på Museo del Armas. Heldigvis var det regn disse dagene, så jeg kastet ikke bort dyrebar tid. Men regnet var ikke min unnskyldning for å bli på Museo de Armas to dager. Jeg var der såpass lenge og viste så stor interesse at vaktene begynte å fatte mistanke til meg, jeg la merke til at de holdt meg under nøye oppsyn den siste dagen.

Nede mellom Plaza San Martin og Rio Plata i bydelen Retiro står en merkelig bygning som ikke ser søramerikansk ut. Det er den da heller ikke. Den heter Torre de los Ingleses og ble gitt som gave i 1910 av engelskmennene som bodde i Buenos Aires for å ære 100-årsjubileet for mairevolusjonen i 1810.

Som mange andre engelske gaver rundt om i verden er tårnet spekket med Britiske symboler, som Tistelen av Skottland, den Engelske Rosen, den Walisiske Dragen og den Irske Trebladede Hvitkløveren.

Etter det engelske angrepet på Maldivas skapte tårnet vond smak i munnen på argentinerne. Tårnet ble forsøkt bombet, det ble fylt med graffitti for deretter å bli omdøpt til Torre Monumental. Plassen tårnet står på het før Falklandskrigen Plaza Britanica, men denne skiftet raskt navn til Plaza Fuerza Aera Argentina.

Jeg planla å besøke Museo de la Immigration, men jeg overså dessverre at det er stengt i helgene. Museet viser historien til de tusener av europeiske immigranter, hovedsaklig italienere og franskmenn, som ankom Buenos Aires fra 1860-årene og utover. Disse flyttet hovedsaklig til San Telmo og satte preg på en hel bydel. Denne bydelen fikk en spesiell utvikling i Buenos Aires' historie, og slikt er jeg interessert i. Italia står i dag sentralt ikke bare i Buenos Aires' historie, men også mange andre steder i Argentina. F.eks. har fruen i huset jeg bodde i Bariloche italienske foreldre, og den ene sønnen i huset er i dag gift med en dame fra Italia som han fant da han ble sendt til Italia ett år for å studere. Følgelig følger mange i familien litt mer enn normalt med på nyheter fra Italia/Europa. Den yngste sønnen følger nøye med i italiensk fotball. Kanskje dette er noe av grunnen til at de ønsker å ta imot europeiske språkstudenter på samlebånd.

Et av de mest kjente turiststedene i Buenos Aires er Cementerio de la Recoleta. Dette er kirkegården tilhørende Basilica de Nuestra Senora del Pilar (Forsamlingshuset tilegnet vår ærede kvinne på søylen, som er jomfru Maria). Dette er en av de vakreste kirkene jeg har sett, og jeg har sett mange. Innviet i 1732 i spansk kolonistil er den preget av vakker arkitektur utvendig som innvendig. Den ble ærklært som et Nasjonalt Historisk Monument i 1942, og det er ikke rart at sositeten i Buenos Aires idag ønsker å gifte seg her. Etterspørselen fra giftesyke europeere er også høy.

Kirken ser ut som en antikk perle innvendig, der det tyske alteret, vinduene og dekorasjonene må være verd en formue. I annen etasje er det et museum som inneholder religiøse antikviteter, bla annet et glasskap med gullgjenstander. Hvordan sikkerhetssystemet fungerer her, vet jeg ikke. Jeg så hverken kameraer, alarmer eller vakter. Det hadde ikke gått i dette landet. Mitt reisetips er å bruke lengre tid på denne kirken enn på kirkegården.

Jeg vet ikke når kirkegården ble grunnlagt, men jag antar rundt 1732 da kirken ble innviet. Cementerio de la Recoleta fungerte som en vanlig kirkegård for vanlige folk inntil 1850-1870-årene. I 1871 brøt det ut en voldsom gulfeberepedemi i Buenos Aires. Trippelalliansekrigen var over, det var brutt ut borgerkrig som varte langt inn i 1871, den engelske jernbanen ble bygget, det var stor aktivitet i Buenos Aires og immigrasjonen av italienere var på det høyeste. Disse flyttet inn tett sammen i noen få fattige bydeler med dårlige sanitære forhold.

Alt dette førte til en rask økning av befolkningen, så når gulfeberen brøt ut spredde den seg i eksplosiv takt. De som hadde råd, selv myndighetene, forlot sine hjem over hals og hode for alltid. Det var mange statsmenn, kjente handelsmenn, leger og advokater som flyttet, da disse hadde romslige økonomiske forhold. Mange av disse bosatte seg i Recoleta, som den gangen var på landet. Når de så døde, ble de gravlagt på kirkegården i Recoleta. Ettersom årene gikk vokste byen, Recoleta ble en bydel med velstående innbyggere, og det var status å bygge mausoleum for seg selv og familiens etterkommere her. Recoleta ble således benyttet som gravsted for celebriteter og berømtheter.

De gule og svarte taxiene summer rundt Recoleta som sinte bier hele året. De amerikanske turistene bruker mye tid her. Jeg satte meg ned på en benk for å høre hvor folk kom fra. Det største trekkplasteret er Familien Duartes mausoleum, der omsider Eva Peron fikk sitt hvilested. Men det ligger også begravet mange statsministre, diktere, forretningsmenn, vitenskapsmenn, generaler, senatorer og guvernører her. Man ville bli husket. Det er vanlig at tegneklasser kommer hit i morgensolen og studerer skulpturene og mausoleene.

Cementerio de la Recoleta er blitt en gravplass uten blomster. Men det ser ikke ut til at husken til en gjennomsnittlig argentiner er like lang i dag som antatt på slutten av 1800-tallet. Og etterkommerne ønsker ikke å ligge i familiegrav. De bor kanskje heller ikke i Buenos Aires. I mausoleer med kister er det ikke mer plass. Mange mausoleer og graver forfaller. Noen er ombygget til toaletter og andre tjener som lagerplass for vaskemidler eller byggematerialer. Glass er knust og det er søppel inne i mausoleene.

I ettertid har jeg tenkt på Recoleta. Menneskene ønsker jo et godt rykte og vi har ikke noe imot å minnes evig. Allikvel er det lite du kan gjøre for å bli husket i et større perspektiv i en stadig mer hektisk verden der barnebarna ikke har tid til å tenke tilbake. Idag må du tenke fremover for å overleve. Er du ikke hvisket bort etter 20 år, så er du det iallefall etter 100 år. Etter datoene å dømme kan det se ut som man ikke får evig liv på Recoleta. Da er det kanskje riktig allikvel som Per Sivle sier at Hva er livet - et pust i sivet?. Museet er en kuriositet og ikke noe mer.

Som sagt er jeg en hai etter malerimuseer. Både Museo Nacional de Bellas Artes i Recoleta og Museo

Detaljer fra et mausoleum på Cemeterio de la Recoleta

de Arte Latinoamericano de Buenos Aires i Palermo ble besøkt to ganger. Det var her jeg i et ubevoktet øyeblikk knipset både Frida Kahlo og Diego Rivera. Museet i Recoleta har utstilling av argentinske kunstnere, mens det i Palermo stilles ut latinamerikanske kunstnere. Begge utstillingene legger vekt på ny kunst, og de er meget bra begge to. Anbefales.

En tur til Buenos Aires uten å avlegge besøk på Evita-museet midt i Palermo er utenkelig. Museet inneholder fotografier og spesielt utvalgte utdrag av bøker og dagbøker som Eva Peron har skrevet. Museet legger vekt på å skape bilde av Eva Peron som samfunnsbygger ved å rettferdiggjøre hennes rolle i Argentina frem til hennes tidlige død i 1952.

For at du skal ha utbytte av dette museet, bør du ha litt bakgrunn både om de politiske prosessene i Argentina før og etter valget av Juan Peron. Historien om Juan og Eva Peron har også lagt grunnlaget for hvordan en argentiner tenker. Sett utenfra kan det synes som om tekstene og bildene på veggene i dette museet gir et meget ensidig bilde av Eva Peron. Tekstene prøver å unnskylde de mange feiltrinn hun begikk både i tiden før hun traff Juan Peron og mens hun levde med ham. Hun rettferdiggjør også alle handlinger utført av Juan Peron.

Dersom du ser Eva Peron i et historisk og kritisk lys ville hun neppe bli husket dersom hun levde i Europa. Hennes ikonstatus grunner nok i at hun ble gift med en president som levde et hektisk liv i et land i meget stor omveltning i perioden fra 1943 til 1955, samt at hun døde forholdsvis brått og meget ung i 1952. Resten av dette kapitlet gir en meget kort historisk innføring om Juan og Eva Peron. Dersom du ikke er interessert i dette, kan du bare klikke deg til neste kapitel med en gang.

Styresettet i Argentina har i moderne tid alltid vært en kombinasjon av korte demokratier og kupp med etterfølgende militærstyreperioder av varierende lengde. Ikke alle kuppene er blodige, og mange av dem har vært nødvendige for å stoppe regjeringer som ikke har hatt styring. Nasjonalisme, uenrikspolitikk og inflasjon har alltid vært problemer i Argentina. De fleste gangene har generalene selv utlyst demokratiske valg etter noen år uten voldsutøvelse eller vedvarende demonstrasjoner.

Før 2.verdenskrig kom alle guvernører og senatsmedlemmer fra aristokratiet. De autoritære styrene samarbeidet med den katolske kirken uten at arbeiderne og de alminnelige borgerne fikk bedre forhold. Demokrati ble sett på som demagogisk og demokratiske politikere ble regnet for å være egoistiske. Autoritet, nasjonalfølelse og enhet var det beste for massene. Kommunisme var antitema, og endog ut i 40-årene mente mange at fascisme var nødvendig for å holde kommunismen tilbake.

Argentina fulgte nøye med på den 2. verdenskrig i Europa for de fryktet en stund krigen ville spre seg til hele verden. De var også usikre på hvilke følger ettervirkningene av krigen ville få for Argentina. Aksemaktene var idealet i de styrende organer fordi de hadde fascistisk preg og samtidig favoriserte lojalitet og enhet. De allierte var sett på som kommunister som tilmed tillot silvile i regjeringen.

I 1943 gjorde generalene kupp mot den sittende konservative presidenten Ramon Castillo, som også var militær. Øyeblikkelig ble organisasjoner og fagforeninger som hadde kommunistpreg eller hadde kommunister i ledelsen forbudt. Aviser ble stengt og redaktører ble fengslet, professorer ble avsatt og demonstrasjoner forbudt. Skolebøker skulle lovprise Argentina og militæret. Etter kort tid var også alle politiske partier forbudt. Det eneste som var frivillig var den katolske kirken og organisasjoner ledet av styresmaktene.

Som daværende oberst, relativt ukjent i Argentina, og medlem av "United officers Group" (en hemmelig organisasjon innen forsvaret), hadde Juan Peron en ikke ubetydelig rolle i dette kuppet. Han ble først assistent til den nye forsvarsministeren, og senere Arbeidsminister. Som arbeidsminister apellerte han til patriotisme og gikk i allianse med den sosialistiske fløyen av fagforeningene, noe som økte hans makt og innflytelse innen militærjuntaen. Sammen med fagforeningene styrket han rettsvernet for arbeiderne, derigjennom fagforeningenes makt. Arbeidsministeriet ble oppgradert og fikk fastere former. På denne måten skaffet han seg raskt millioner av tilhengere.

Eva Duarte reiste til Buenos Aires som 16-åring. I det korrupte filmmiljøet og via tvilsomme metoder hadde hun skaffet seg noen betydningsløse småroller i 5 filmer i tidsrommet 1937-1944. I 1945, etter at hun flyttet sammen med Juan Peron, fikk hun "plutselig" en kvinnelig hovedrolle i filmen La Prodiga, men denne filmen ble ikke vist. Det gjaldt å tjene de som plukket ut folk til filmer, det var mange om rollene. Hun deltok også i et såperadioprogram. Siden 1943 deltok hun i selskapslivet med pomp og prakt sammen med det nye militærregimet med status som celebritet.

På denne tiden var skuespillerinner betraktet som bare hakket bedre enn prostituerte i Argentina. Hun traff Juan Peron og ble hans kjæreste i 1943, og snart flyttet hun inn sammen med ham. Hun var 24 år og han 48 år.

I 1944 skjedde et stort jordskjelv i San Juan som tok livet av 10.000 mennesker. Som oberst og medlem i regjeringen dro Juan Peron dit og ledet redningsaksjonen og oppryddingen. Han skaffet midler til krisetiltak som innkjøring av mat, ryddearbeider og gjenoppbygging av hus. For å muntre opp i dette arbeidet hentet han inn argentinske filmstjerner. En av disse var Eva Peron.

Da Tyskland falt falt også tydeligvis idealene i Argentina. Generalene ærklærte plutselig aksemaktene krig og støttet den allierte seieren for å ikke bli isolert. Når FN ble opprettet kom det til heftig debatt om Argentina, men de kom til slutt med selvom Russland la ned veto.

De alliertes seier gav demokratiet økt prestisje i mange deler av verden. De kraftigste demonstrasjoner noensinne brøt ut i Buenos Aires. Studentene barrikaderte seg på universitetene. Folket ville ha demokrati.

I 1945 var Juan Peron blitt visestatsminister, og 18. september 1945 holdt han en tale som de øvrige generalene så på som sosialistisk. Det var også sterk motstand mot ham innen grupper i senatet. Han hadde også ansatt en venn av Eva Duarte som minister for Post og Telegrafvesenet. Han ble tvunget til å gå av, og fire dager senere ble han arrestert og deponert til øya Martin Garcia. Dette resulterte i enda sterkere demonstrasjoner i Buenos Aires, ledet av den nå mektige Confederacion General del Trabajo de la Republica Argentina. Han måtte slippes fri.

Juan Peron kom tilbake sterkere enn noen gang og fikk tilbake sin stilling i regjeringen. Militærregimet annonserte valg i februar 1946, og Juan Peron kunngjorde at han ville stille i valget. Han vant sin første presidentperiode i 1946 og fikk nesten 100% av representantene. For første gang ble det valgt gobernadores og senadores fra arbeiderklassen.

Eva Duarte ble også med ett meget populær etter at hun hadde hjulpet fagforeningen å organisere demonstrasjonen, samt at hun hadde hjulpet Juan Peron med å få støtte innen arbeiderklassen og kvinnegrupper. Eva Duarte ble Juan Peron's andre kone 22. oktober 1945.

Eva Peron så på seg selv som en førstedame som skulle være med på alle beslutninger. Hun hadde selvstendige møter med statsledere, holdt radiotaler og TV-intervjuer der hun snakket mye om velferd, sosial likestilling og hva kvinner skulle gjøre. Eva Peron ble utnevnt til leder av Argentinas velferdsprogram. Hun henvendte seg til arbeidere og kvinner. Med midler fra staten startet hun Eva Perons Fond, som stod for utbygging av hospitaler og klinikker, samt innkjøp av sykehusutstyr og medisiner. Fondet stod også for utbygging av hjem for kvinner og skoler.

Denne tiden var meget viktig for Argentina fordi det skjedde så mye på en gang. I utenrikspolitikken hadde de begynt å samarbeide med de allierte bortsett fra USA som var imperialister. Det ble et nytt syn på kommunisme og Argentina måtte også tilpasse seg FN. Styremessig var de kommet bort fra aristokrati og over i arbeiderklassen. Idealene var plutselig demokrati og ikke facisme. Resultatet ble at heltene Eva og Juan Peron ble ikonifisert i levende live, Eva ble Evita.

Når Juan Peron kom til makten, hadde Argentina allerede lagt seg opp masse penger primært grunnet kjøtteksport, noe som gjorde at det var lett å gjennomføre populære tiltak som blir husket lenge av argentinerne. Etter to år hadde han nedbatalt alle argentinske lån i utlandet. Han nasjonaliserte Sentralbanken (eiet av England), samt kjøpte jernbanen og en rekke næringer som før var eid av hovedsaklig engelskmenn. Han nasjonaliserte det amerikanskeide telefonselskapet IT&T. Han satte grenser for hvor store profitter utlendinger kunne ta ut av landet.

Det ble satt i verk rekordstore sosiale investeringer. Det ble lagt vekt på utdannelse av medisinsk personell og han bygget medisinske klinikker i arbeiderstrøkene. Han bygde skoler og hjem for eldre, samt kindergartens og hjem for unge jenter som flyttet hjemmefra - slik Eva Duarte hadde gjort når hun var 16 år. Husbyggingsraten var en stund like høy som i USA. Det ble etablert lærerskoler og sykepleierskoler for å øke velferden og få kvinner ut i jobb.

Juan Peron la vekt på utbygging av jern- og stålindustrien, og subsidierte produksjon av landbruks- og industrimaskineri. Det ble startet opp produksjon av fly og båter til handelsflåten. Hæren ble styrket og det ble startet produksjon av moderne våpen og krigsmateriell. På denne måten ble han populær blandt industriledere og generaler.

Peronistene levde lykkelig de første tre-fire årene, men snart dukket problemene opp. Importen økte kraftig grunnet innkjøp av kapitalvarer Argentina ikke kunne produsere selv. Dette var ikke medtatt i 5-årsplanene. Argentina kunne ikke dekke eget behov for kraft selvom det ble bygget oljeledninger på tvers av landet, for oljeproduksjonen økte kun med 25%. Dessuten måtte Argentina fortsatt importere viktige råvarer, bla. jern og stål. Velferdsordningene resulterte i inflasjon og statlig pengemangel. Samtidig hadde Marshall-planen bidratt til å dekke Argentinas kjøttmarked, det var ikke lenger kjøpere av kjøttprodukter. Utlanske investorer hadde sluttet å investere og å vedlikeholde anlegg i Argentina, de kunne jo ikke lenger ta profitt ut av landet.

Juan Peron fant det riktig å diktere en lov som gjorde det mulig for en president å sitte så mange perioder han ville, og partiet renominerte ham som presidentkandidat for 1952. Han begynte å bli mistenksom overfor kritikere, og fengslet mange politiske motstandere. Aviser ble undertrykt og det ble lagt restriksjoner på anti-peronistpartiene.

Det begynte å brenne under føttene til Juan Peron, og valgene i 1952 ble fremskyndet til 1951. En presidentkandidat ble arrestert og en annen skutt og drept. Eva Peron, som nå var lagt inn på sykehus for kreftbehandling, proklamerte at alle som ikke stemte på Juan Peron var svikere. Gjennom lån fra venner hadde hun tidligere startet oppkjøp av aviser og et radionettverk for å støtte Juan Perons regime.

Eva Peron døde i 1952. Over to millioner illskrikende mennesker var tilstede ved begravelsen. Juan Peron forespurte pave Pius XII om kanonifisering av Eva Peron, men det ville ikke paven.

Den andre presidentperioden startet med fortsatt prisstigning og innføring av pris- og lønnstopp. Han begynte å miste støtte. En rekke strenge og udemokratiske lover ble vedtatt for å legge bånd på politiske motstandere.

På hjemmefronten begynte han å omgås Nelly Rivas, en fjorten år gammel pike som stelte i hagen. Hun kom oftere og oftere, og til slutt overnattet hun og flyttet inn. Det var en skandale.

Starten på Juan Perons fall kom i 1954. Da dannet den katolske kirken et rivaliserende politisk parti som også grunnla egen fagforening. Peron svarte med å kaste noen prester i fengsel, stenge katolske aviser og forby katolske prosesjoner og møter. For å understreke hva han synes om kirken legaliserte han skilsmisse, tok bort religionsundervisning i skolen og legaliserte prostitusjon.

16. juni 1955 begikk marinen og flyvåpenet kupp og bombet hans hovedbolig. Juan Peron overlevde, men 350 mennesker ble drept. Juan Peron flyktet inn i den Paraguyanske ambassaden, og senere til Paraguay og Venezuela. Senere reiste han til Europa. Han returnerte ikke til Argentina før i 1972. Han døde i 1974 og hans tredje kone Isabel Peron tok over makten.

---

---