Vanuatu, here we come!

---

Vanuatu er en oeygruppe i Stillehavet bestaaende av 83 oeyer. Den stoerste oeya er Efate, som huser hovedstaden Port Vila. Innbyggerne har et afrikansk-lignende utseende. Vanuatu er en tidligere fransk koloni, men ble erklaert selvstendig i 1980, saa vi snakker om et ungt lite land.

Kakkerlakker og skjegg

Auckland skjemte oss bort med svalere klima og air condition, saa varmen som slo mot oss da vi gikk av flyet paa Vanuatu var et lite sjokk. Det skulle vise seg aa ikke vaere det eneste. Da vi sto i informasjonen for aa booke et sted aa bo var det vanskelig aa fokusere paa noe annet enn at den unge kvinnen i skranken hadde skjegg. Dette var ikke kun en uheldig skjebne, her paa Vanuatu kan det nemlig vaere vanskelig aa skille kjoennet paa innbyggerne. For aa nevne noe, har vi sett en barmfager dame med helskjegg, og en kvinne i 30-aara med en trimma "Kronprins Haakon". Anyway, barteberta kunne ikke hjelpe oss med bosted, saa en eldre fyr tok ansvar aa ringte rundt for aa sjekke hvor det var ledig. Vi endte opp paa Vila Hibiscus Motel, men vi kunne lett omdoept stedet til Vila Crapbiscus. De hadde ingen 3 mannsrom ledig, saa vi fikk en 9 mannsdorm alene. Okey, saa vi hadde masse plass aa boltre oss paa, men planloesninga var noe spesiell: dusj og kjoekken i ett, og toalett i andre enden av lokalet. Det luktet en smule innestengt, og sengetoeyet foeltes litt klamt, men det verste med rommet oppdaget vi kvelden etter. Vi var ikke de eneste beboerne.
Under en ryddeakjson kom det plutselig et doedshyl fra Grete. En enormt stor, og sabla ekkel kakkerlakk pilte vekk fra under sekken hennes. KRISE! Dette resulterte i tre hylende jenter trippende paa hver sin seng. Slik sto vi i hvertfall 10 minutter og observerte den frekke krabaten pile rundt i rommet. Vilde var den foerste som turte aa bevege seg ned fra senga. Operasjon Kakkerlakks tiltak nr. 1 ble aa loesne rista fra vifta for aa proeve aa fange krypet under den, og dermed foelge den ut, men rakkeren kom seg unna. Tiltak nr. 2 var aa proeve aa bedoeve den med haarspray og antibac. Tiltak nr. 3 var aa forsoeke aa fange den under et stort glass, men der dukket neste problem opp. Vilde, som hele tiden hadde vaert helten i uhyggelighetene hadde klart aa lure kakkerlakken opp i et hjoerne ved en potteplante, og da hun slo glasset i gulvet spratt en diger edderkopp frem. Nok et doedshyl!
Mens Grete og Camilla holdt kakkerlakken i sjakk med haarspray, knuste Vilde kaldblodig det seksbeinte krypet med dasspapir. En vaat tur ned kloakkroeret ble hans siste reise.
One down, one to go. Noen fangningsforsoek senere svelget vi stoltheten, og Grete gikk for aa hente hjelp, men resespsjonen var stengt. Da hun kom tilbake hadde heroiske Vilde allerede fanget kakkerlakken i et plastglass, og problemet var oeyensynlig ute av verden.
Lettet, slitne og svette hoppet vi til sengs. Vilde doeste foerst av, Grete fulgte etter, mens Camilla ble underholdt av Jo Nesboe. Grete skvatt tilbake til omverdenen igjen da Camilla skrek i hoey C at vi var invadert igjen! Grete var i soevnsvime og Vilde i koma, saa Camilla maatte takle skrekken alene. Hysterisk hoppet hun fra seng til seng i rommet, og oppdaget til sin store forskrekkelse en ny gjest; en edderkopp paa stoerelse med haanden hennes!!! Det ble en lang natt for Ringnes, men til slutt fant hun frem myggnettet sitt, og la seg vettaskremt og stiv som en stokk i senga si til morgenen kom. Heldigvis ville personalet paa Vila Hibiscus flytte paa oss, saa naa er vi bosatt paa en 2-roms med A/C og separat bad:)

Efate sightseeing

Vi er bosatt paa den sydligste og mest bebodde delen av Vanuatu, Efate. Her finnes det kun et mulig transportmiddel, en slags taxi (biler med en roed B paa registreringsskiltet) hvor man maa deale prisen med sjaafoeren foer man setter seg inn. Dette er en dyr maate aa komme seg att og frem paa saa vi booket like greit en guidet tur rundt oeya. Vi ble plukket opp i 9-tiden paa morgenen av George, en tannloes mann i 40-aara, i en gul minibuss. Fyren hadde droessevis med humor, og spoekte med at han ble lei sin tidligere jobb som president i stormakten USA, og dermed flyttet til Vanuatu for aa nyte livet. Det var kun oss og et australsk ektepar (Russel og Katie) med paa turen, saa vi hadde god plass paa bussen. Da vi hadde kommet et stykke ut av byen skjoente vi fort hvorfor det ikke var behov for noe offentlig transport, det var jo saavidt veier. I 1980 da Vanuatu ble en selvstyrt stat ble det laget et veisystem rundt oeya, men dette har ikke blitt renovert, saa vi hadde en "humpete" tur foran oss. Vi satt i bussen og tok inn den fabelaktige naturen rundt oss, mens George pekte og forklarte om diverse "sights". Paa vaart foerste stopp ble vi bedt om aa foelge en sti inn i regnskogen. Katie og Russel ble liggende et stykke bak resten av gruppa, og plutselig hoerte vi et skrik fra Katie. Vi var "overfalt" av Vanuatus urbefolkning, med kroppsmaling og spyd, som sirklet oss inn. Hadde dette vaert paa tv, ville vi blitt skjermflaue. Det var jo aapenbart iscenesatt. Vi fikk innblikk i hvordan urbefolkningen lever og deres skikk og bruk. Det hele ble avsluttet med etnisk sang og dans (se video) og George disket opp med kaffe og kjeks.
Ferden gikk videre til en liten sandstrand nord paa Efate, hvor vi bada en liten time foer George tok oss med videre. Lunsj var neste punkt paa programmet, og vi ble servert diverse lokale retter, med noe spesiell smak. Etter mat fulgte naturligvis nok et bad, foer vi bega oss ut paa landeveien igjen. Paa turen tilbake saa vi flere spor etter Amerikanerne. Under 2 verdenskrig hadde de en base paa Vanuatu. De hadde blandt annet utformet store jordhauger som stavet bokstavene U.S.A, slik at det kunne ses fra luften. Vi saa ogsaa en tanks som laa i vannet og div. andre spor. Nylig har USA bevilget penger og arbeidskraft til aa bygge nye veier rundt hele Efate, saa det var mye bygningsarbeid paa gang. Ut paa ettermiddagen var turen ferdig, og vi ble sluppet av utenfor Crapbiscus, litt visere enn da vi dro.

IRIRIKI - de rike har det godt!

Vanuatu er et yndet reisemaal for velstaaende turister. En 5 min. baattur utenfor Port Vilas havn, ligger oeya Iririki. Den er bygd opp med kun et formaal; aa huse rikingene. Der ligger det flere luksusresorter med tilhoerende spa, barer og restauranter. For oss doedelige, koster det 1500 vatu (ca 90 spenn) bare aa entre oeya, men heldigvis kan dette beloepet loeses inn i mat og drikke. Men naar sant skal sies er det ikke mye man faar for pengene. Allikevel har vi tilbrakt flere late dager paa de rikes solsenger, det er nemlig den eneste badestranda paa soersiden av Efate.

Coconut crab

Coconut crab er nasjonalretten paa Vanuatu, og da maa det jo selvfoelgelig proeves.
Krabba var fantastisk, men den tilhoerende kokosnoettsausen kunne de spart oss for. Det smakte som en salig blanding av risengrynsgroet, hvit fiskebollesaus med et hint av kokosnoett. Det boer nevnes at man kan kan selv velge smaken paa sausen. Det sto mellom hvitloek, sur/soet og kokos.
Uansett, retten var en smule funky, men vi er glade vi har proevd.

Farvel

Naa sitter vi paa flyplassen i Port Vila og drikker en Vanuatu Tusker, mens vi ser tilbake paa uka som har gaatt. Vi er skjoent enige om at vi har hatt det fint her, til tross for en litt daarlig start. Vi vil absolutt anbefale aa besoeke Vanuatu, og vi kommer gjerne tilbake! Men vi har et godt raad: Ta med deg myggnett, saa holder du edderkopper og kakkerlakker unna.

---