Å kaste seg ut av et fly er lettere enn å pakke en koffert

Going crazy!! Klarer ikke få meg selv til å pakke. Klarer ikke få meg selv til å gjøre noen ting annet enn å se på Gilmore Girls. ... Disney-"eventyret" er snart over og når jeg pakker nærmer slutten seg enda raskere, og det er rart. Så mange ting, så mange klær, så mange minner. Hva skal jeg ta vare på? Hva skal jeg sende hjem eller ta med meg videre? Jeg trenger hjelp og gjerne en bil. Både adresse og telefonnr er å finne her på bloggen, so you know were to find me;)

I mellomtiden, siden jeg ikke får til å pakke mener jeg, kan jeg jo fortelle om da Camilla og jeg kjørte av sted til Titusville for å hoppe i fallskjerm. Fantastisk sykt! Nærmer oss Titusville Space Center, sommerfuglene flakser dypt inne i magen et sted og vi senker hastigheten på bilen. Skal vi svinge inn til venstre og parkere bilen eller ta en u-turn? For som Severin selv uttalte så "er det aldri for sent å snu". Vi parkerte. Pusten var tung, det var en klump i halsen som ikke løsnet, sommerfuglene hadde blitt flere - likevel gikk vi ut av bilen og inn i space senteret. Der møtte vi jammen meg på flere relativt gale mennesker som også vurderte en tur ut i det fri. En dame fulgte oss til et rom, sa vi skulle sette oss i sofaen, og der skulle vi fylle ut noen papirer før hoppet kunne finne sted. En liten samling papirer som lignet mer på en bok spør du meg. En bok om døden og at den faktisk kan inntreffe i dag, vi måtte bare signere på at det var greit liksom. Tok sikkert en halvtime før vi fikk oss til å gi papirene videre til damen bak skranken og faktisk betale for det vi var i ferd med å gjøre. Men vi gjorde det, og så var det bare å vente på at vinden skulle roe seg. Vi var i den 6. og siste gruppa som skulle hoppe, så vi la oss like så godt til å sove på hver vår sofa for å glemme at nervene i det hele tatt var der. Etter å ha ventet i 4 og en halv time begynte den første gruppa og hoppe ca klokka 5 og så gikk det fortløpende.. Camilla og jeg var de eneste i vår gruppe og fikk hver vår kamera-"mann" (jeg fikk en dame). Så boarda vi flyet og ble limt godt fast til hver vår tandemhopper, Junior het han jeg hoppet med. Kjenner det kiler i magen bare jeg forteller om det her. Camilla hoppet først, helt sykt og se hvor fort hun forsvant under meg. Herregud, var det eneste jeg fikk fram. Så sto jeg selv på kanten av stupet og kikket ned. Laaangt ned. Vi snurret rundt, flere ganger, dotter i øra, helt sykt. Jeg var i fritt fall! Kamera-dama fløy mot oss og jeg tok henne i hendene, så slapp vi og drev raskt fra hverandre. Jeg konsentrerte meg om pusten, inn med nesa - ut av munn. Åpnet jeg munnen for mye ble jeg nesten kvalt, akkurat som når man stikker hodet ut av bilvinduet og gaper opp.. umulig! Så trakk vi i snora og fallskjermen utløste seg, alt ble stille og jeg fikk et øyeblikk til å se hvor utrolig alt var fra der oppe. Solen var i ferd med å gå ned og det hele var vannvittig. Følelsen er nesten umulig å beskrive, den MÅ oppleves! Landet trygt gjorde vi og;)

---

---