Advertisement
Published: August 25th 2008
Kjaere venner, naa er det lenge siden dere har hoert fra oss. Vi har hatt travle dager, og beveget oss inn i Syria, et land der facebook forbys og der telefonene vaare ikke finner dekning. Men naa skal dere endelig faa hoere litt om vaar reise fra Istanbul til Damaskus.
Jeg hadde hoert gode ord om bussreise i Tyrkia paa forhaand, og vaar foerste lange busstur ble en blandet fryd. Vi trodde vi hadde bestilt billetter med en vanlig buss som gikk fra busstasjonen, men ble tatt med til den blaa moske, hvor bussen og en droess andre turister stod og ventet. Alle skulle med samme nattbuss til Goreme. Paa bussen fikk vi rikelig med vann, te, kaffe og kake, og bussen hadde to stopp paa natta, hvor mannskap og passasjerer fikk en velfortjent tisse- og roeykepause, mens selve bussen fikk seg en grundig vask.
Etter en lang natt med lite soevn, men med nyervervede venner fra Belgia, ankom vi Goreme, en liten by i Kappadokiadalen, soer for hovedstaden Ankara, altsaa ganske midt i Tyrkia. Kappadokiadalen er kjent for sitt spesielle landskap, med rare fjellformasjoner laget av vulkanske utbrudd som folk har hult ut grotter i. Ingen bor lenger
i grottene, men bruker dem heller til hoteller og restauranter. Og det er det nok av i Goreme, byen fremstaar som Rhodos, bare uten strender. Rundt i Kappadokiadalen er det mye aa se, og vi ble tatt med paa en dagstur for aa faa med oss hovedattraksjonene. Sammen med en gjeng andre turister og en ivrig tyrkisk guide som hele tiden sa volley i stedet for valley, besoekte vi foerst et utkikkspunkt, og saa en underjordisk by. Den underjordiske byen var veldig stor og veldig gammel, og vi fikk besoeke 8 av 20 etasjer. Tunnelene og gangene er lange, smale og daarlig belyste. Derfor maa man vente paa tur for aa gaa gjennom, og naar en gruppe er kommet gjennom, maatte man forte seg foer neste gruppe. Dette foerte til svaert raskt tempo, og en omviser som ble saa sliten at hun maatte stoppe midt i den lengste tunnelen og be de som jaget henne, som viste seg bare vaere meg og Hilde, aa roe seg. Trygt ute av den underjordiske byen og ute i den stekende solen kjoerte vi videre til neste dal, eller som vi laerte - volley. Paa vei til denne volleyen fikk vi beskjed om at
vi skulle faa en overraskelse, og det fikk vi. Vi fikk se en liten innsjoe fra lang avstand! Ingen klarte helt aa vise entusiasme, foruten en russer som la paa sprang for aa kjenne paa temperaturen. Naar han klarte aa karre seg opp bakken og inn i minibussen igjen, kjoerte vi til volleyen og fikk en veldig flott spasertur helt til Restaurant Aslan, hvor lunsjen ble servert. Dette ga ogsaa hele gruppa bedre sjanse til aa bli bedre kjent, og det ble vi. Rundt bordet satt tre nordmenn (altsaa vi), tre japanere, tre russere, en amerikaner, en iraner og en ire. Vi slo fast at vi var reneste G8-moetet, og at vi sammen kunne loese alle verdens problemer. Det syntes jeg var morsomt, for vi satt alle i solhatter og solbriller og skitne tursko. Akkurat slik et G8-moete burde vaere. Etter lunsj besoekte vi et kloster inne i et fjell (saa klart), foer vi dro til neste volley - Pigeon Volley. Der var det flott utsikt, mange suvenirselgere og en edelstenbutikk, som vi paa doed og liv maatte faa omvisning paa. Men vi var alle enige om at det hadde vaert en flott tur. Etter utveksling av epostadresser og en
liten dusj fikk vi oss middag og en oel, og ble venner med en tyrkisk restauranteier som spaadde i kort, og som fortalte Hilde at hennes prom date fra high school, Chris, ikke var noe aa satse paa.
Dagen etter bestemte vi oss for aa klare oss paa egen hand, noe vi aldri burde gjort. Vi klarer oss ikke paa egen haand. En lettere fottur resulterte i at vi stod paa kanten av et stup i Pigeon Volley, og klamret oss til hverandre og de to desiliterne med vann vi hadde paa deling. Men vi bet tenna sammen og gikk litt videre, gjennom en olivenlund og forbi et skur som viste seg aa vaere taxiholdeplass, og kom paa kanten av et nytt stup. Der skilte vi lag og gikk to forskjellige veier, jeg tok raskeste vei, altsaa ned en bratt skrent, og lagde et lite skred der jeg raste nedover fjellsida. Videre gikk det en sti opp en bratt bakke, som gikk over i klatring (eller skal jeg si buldring) paa fjellet. Jeg kom paa at jeg hadde en desiliter lunkent Farris fra forrige uke i sekken, og noet baade den og tanken paa at Astrid og Hilde ikke visste
at jeg hadde Farris, foer jeg tok mot til meg og klatret oppover. Da jeg kom over kanten, sto Astrid og Hilde og ventet paa meg, eller det vil si, de sto og haapet at jeg ikke hadde doedd eller skadet meg, slik at de maatte klatre ned. Sammen drakk vi resten av det lille vannet vi hadde, og gikk videre. Vi kom til en ny volley, men denne gangen intet stup, saa vi gikk til vi moette to spanjoler. De valgte av en eller annen grunn aa snu naar vi fortalte om turen vaar. Etter en seig motbakke kom vi til byen vi hadde tenkt oss til. Der fikk vi oss mat og kaffe, og ikke minst mer vann, og sjansen til aa se solnedgangen fra byens hoeyste punkt - en borg oppaa ett fjell. Vi tok fatt paa veien hjem, men moette tre illsinte loeshunder, og bestemte oss for ikke aa gaa tilbake allikevel. Derfor fikk vi ti minutter etter skyss med en liten buss full av husmoedre og barn.
Neste etappe tok oss til den soerlige byen Antakya, paa grensa til Syria. Sent paa kveld fikk vi beskjed om at bussen hadde stoppet fordi en av
de ansatte hadde faatt et illebefinnende og maatte paa sykehus. Derfor ble det lang ventetid paa stasjonen, hvor vi ble vartet opp av busselskapets nattevakt. Han boed oss paa te, juice, sigaretter og noetter, og holdt oss jevnlig oppdatert paa tyrkisk hvor bussen var. Klokka tre om natta kom bussen, med den syke konduktoeren liggende i baksetet. Han kviknet derimot raskt til.
Fra Antakya tok vi buss over grensen til Syria. Bussen var gammel og hang knapt sammen, og de andre paa bussen virket som de var gode venner. Paa grensa maatte vi skaffe visum til Syria, noe som ga den ene av passasjerene noe hodebry. Men han bestemte seg for aa hjelpe, og tok oss med fra kontor til kontor, til bank og til nye kontor og tilbake til de samme kontorene og saa til en skranke. Tempoet maatte vaere hoeyt, saa vi spurtet fram og tilbake og dyttet unna alle hindringer paa var vei. I siste skranken maatte vi staa og kjefte paa grensevakta, slik at han skulle behandle visumsoeknadene vaare i stedet for aa drikke te. Til slutt fikk vi vaare visa, som slett ikke var visa, men noen enkle syriske frimerker som ble klistret inn
i passene vaare og paafoert et lite stempel. Vi sprang tilbake til bussen og var veldig fornoeyde med oss selv, men fant senere ut at vaar venn paa bussen hadde bestukket alle paa grensa for at vi skulle komme foerst i koeen. Lenge leve korrupsjonen!
Men Syria viste seg fra sin beste side fra foerste stund. Den foerste hilsenen vi fikk var: Welcome to your country Syria. Jeg vet ikke om jeg vil kalle landet mitt eget helt ennaa, men hilsenen var hyggelig. Vi fikk ogsaa beskjed om at syriske myndigheter har opprettet et nummer vi kan ringe hvis vi har spoersmaal, problemer eller klager. Hvilken service! Syrere er virkelig noen av verdens hyggeligste, og overalt hvor vi gaar paa gatene og i basarene blir vi oensket velkomne til Syria. Foerste stopp var Aleppo, landets nest stoerste by, og et av de mest konservative stedene vi vil komme til aa besoeke paa turen. Kvinnene er helt tildekt, noen har et sjal over hodet og viser ikke en gang oeynene. Vi gaar ogsaa anstendig kledd i heldekkende klaer, selv om gradestokken viser godt over 40 grader. Alle er ekstremt hyggelige og imoetekommende, og alt er ekstremt billig. I Aleppo moette vi
en franskmann som har libanesisk mor, og som hadde vaert flere ganger i Aleppo og kunne litt arabisk. Han viste oss litt rundt i byen. Fra Aleppo dro vi til Hama. Bussturen dit tok to timer, noe som var akkurat nok til aa faa med seg en episode av en arabisk parodi av American Idol. Den ene auditionen var verre enn den andre, og det kom haapefulle som sang mens de vasket klaer, syklet paa ergometersykkel og turnet. Det ble litt i meste laget for oss, men de lokale paa bussen storkoste seg med klovneriet. Vel fremme i Hama fant vi et fantastisk hotell med et fantastisk rom med air condition, god frokost og vaar egen sjaafoer dagen etter - alt for 150 kr per pers. Dagen etter var vi rundt omkring og besoekte diverse borger og ruiner, blant annet den beroemte Krak des Chevalliers, foer vi ble plassert paa en toetasjersbuss til Damaskus, Syrias hovedstad.
Damaskus lever opp til sitt navn og rykte, og vi storkoser oss. Hotellrommet vaart er stort og vakkert, og det er hoeyt under taket. Gata vi bor paa er full av barer og kafeer hvor lokal ungdom kommer for aa drikke te, roeyke
vannpipe og spille backgammon. I dag har vi vandret rundt i Damaskus' gamleby. Livet paa tur er fremdeles herlig, og vi fryder oss her i vaart nye favorittland. Men i overimorgen er det sannsynligvis over, da skal vi vestover til Libanon. Men det blir i det minste et nytt stopp i Damaskus paa vei fra Libanon til Jordan.
Advertisement
Tot: 0.175s; Tpl: 0.027s; cc: 9; qc: 53; dbt: 0.1216s; 1; m:domysql w:travelblog (10.17.0.13); sld: 1;
; mem: 1.2mb
An-Magritt
non-member comment
Flott !!
Så mye flott å se og lese !! Nå ble ho mor glad, og noen kilo lettere !! Ser virkelig ut som dere har en fin tur ! Så fint det er ! Kikka på Google earth fra Kopopiadalen (!!!) Så en gedigen knallblå innsjø i nærheten av der dere var . Så dere den ? Håper dere snart kommer til et sted med mobildekning... Så kjekt med de små betryggende meldingene .. God klem og god reise videre til dere alle !