Stamsund - Svolvær

Ettersom det ble litt sent i går, ble det også en litt sen frokost i dag. Vi begynte da også å diskuere hva som skulle være dagens program, og ble enige om å kjøre til Henningsvær, Kabelvåg og Svolvær.

Etter å ha satt oss i bilen og lagt ut på veien igjen, ble det ganske raskt et par stopp for å ta bilde av noen broer. I tillegg ble det en stopp for å se på en av skulpturene i serien som heter ”Skulpturlandskap Nordland”.

Dette er en serie kunstverk av forskjellige norske og internasjonale kunstnere som er plassert ut i naturen her og der i fylket. Vi har tidligere gjort et par forsøk på å finne noen slike kunstverk når vi har sett skilt for det langs veien, men begge ganger har vi rett og slett ikke klart å finne skulpturene.

I går fant vi et kunstverk som het ”Head” ute på Eggum, og det viste da et, ikke overraskende, hode. Det som var litt kult med det var at ut fra hvilken vinkel du så på det fra, sto det noen ganger opp ned, og andre ganger riktig vei. Kul effekt, men spesielt Jan Sølve ble vel kanskje ikke direkte imponert over denkunstneriske verdien i skulpturen.

I dag stoppet vi ved et utitulert verk av kunstneren Dan Graham. Det besto av en stor, blank plate som fungerte som et speil. Det var også buet, slik at man fikk en slags ”rom-effekt”. Dette var også ganske kult, men hva ville det egentlig fortelle verden? La oss sitere fra hjemmesiden til Skulpturlandskap Nordland:
”Vi møter spørsmål, tilstander og posisjoner som både angår vår måte å iaktta verden omkring oss på og vårt eget ståsted. Vi er på innsiden av en erfaringsprosess der vi selv kan bestemme takten og fortellingen. Hendelsen skapes av skulpturen og dens filmatiske spill med omgivelsene. Vi kan bli delaktige i dens omskiftelige skuespill, og velge vår egen rolle, vårt egen ståsted i det hele. Kunstverket er både et bilde, et objekt og en arkitektonisk form, men fremfor alt er det en begivenhet.”

Dable jo alt med ett mye klarere!

Etter denne sjelsettende opplevelsen, kjørte vi videre til Henningsvær. Dette er et gammelt fiskevær som ligger ute ved kysten på Austvågøy, og i motsetning til der de sender turistene, var det fortsatt bra med drift i fiskeværet her. Dermed var det også en god del lokalbefolkning (i tillegg til en haug med turister, naturligvis), og man fikk litt mer følelsen av at dette var en by som lever.

Riktignok var stedet nokså turistifisert med en overrepresentasjon av kunstnere som skal selge mer eller mindre flott kunst, og kafeer som skal selge en overpriset kaffe og et enda mer overpriset rundstykke til utlendinger som så skal reise hjem og si at det er dyrt å kjøpe mat i Norge.

Men selv om det var turistifisert, var altså allikvel et veldig hyggelig sted. Vi tok en god del bilder, før vi gikk for å få oss lunsj. Fra flere hold hadde vi hørt rykter om den gode fiskesuppa på Fiskekrogen restaurant, så vi gikk for å sjekke ut denne. Og god var den! Riktignok kostet den skjorta (165 kroner), men jeg antar at gode råvarer koster. For det ble ikke noen rester igjen i skålene, for å si det slik.

Etter dette måltidet gikk vi tilbake til bilen (selvfølgelig med litt fotografering underveis), og satte så kursen litt videre nordover mot Kabelvåg. Her hadde de Lofot-akvariet, Galleri Espolin og Lofot-museet samlet rett ved siden av hverandre, så vi gikk for tre ting på en gang.

Lofot-akvariet var først ut. Her hadde de samlet diverse fisk fra området i diverse tanker og akvarier, med litt forklaring om hva slags fisk det var og andre fakta-opplysninger. Forsåvidt greit nok rent museumsfaglig, men her stopper dessverre også det positive. For de første sto også her 90% av alle forklaringer kun på norsk. Det er selvfølgelig alt for dårlig når man forsøker å rette seg mot turister. I tillegg sto det veldig lite forklaring ut over navn, hvor store de er og hvilken havdybde de levde på. Dette kunne helt klart vært gjort mye bedre. Det var også mange akvarier hvor det var store fiske-samlinger som det ikke sto noe navn på. Tror de det er bare biologer som går på et sånt museum? Den store ”attraksjonen” var tre seler som nylig hadde fått to unger som svømte rundt i et basseng der. Veldig morsomme dyr, men etterhvert la vi merke til hvordan de stakkars selene svømte fra den ene enden av bassenget og tilbake, frem og tilbake hele tiden. Da begynte vi å lure på: Ville ikke de trivdes mye bedre om de hadde hatt et større basseng? Vi skjønner at de er innenfor lover og regler og sånn, men vi fikk begge en litt uggen følelse i magen av at de selene kanskje ikke hadde det så bra allikevel.

Lofotakvariet får karakteren ”5”

Deretter gikk turen rett over gata til Galleri Espolin. Nå har ikke vi så greie på kunst og sånn, så var kanskje begrenset hvor interessant dette var. Det var rett og slett en utstilling med en haug av bildene til Espolin, og det var det. Vi gir det karakteren ”9”.

Til slutt var det Lofotmuseet sin tur. Her har man da utstilt diverse ting&tang som forteller om hvordan det var å leve i Lofoten på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Noe som selvfølgelig stort sett innebar å fortelle om ”det harde livet på havet” og tørrfiskens betydning for alt liv her oppe. Greit nok det, men det var vel strengt tatt lite nytt å fortelle, for å si det sånn. Og for å være helt ærlige begynner vi vel å bli litt lei av ”Tørrfisk meg her og tørrfisk meg der”. Det skulle vel være unødvendig å fortelle at stort sett alt av skilting sto på norsk også her? Som en liten kuriositet kan det nevnes at det var mulig å få kjøpt en CD der med motorlyden av an haug med båtmotorer, der lyden av de 18 norsk-produserte motorene var rosinen i pølsa... Lofotmuseet får karakteren ”5”.

Det var nå blitt så sent på ettermiddagen at det var på tide å finne seg et sted for natten. Vi dro først innom et sted like ved Kabelvåg, men der var det så fult at Eirik mer eller mindre snudde i døra. Deretter dro vi videre til et sted litt nord for Svolvær, men der var det så fult at Jan Sølve mer eller mindre snudde i døra. Så dro vi innom et sted enda litt lenger nord for Svolvær, men der så det ut til at de kun hadde plasser for bobiler. Vi kjørte videre nordover, og dro da innom et sted som het Sandsletta camping. Der hadde de plass for telt, og selv om doene kanskje ikke var de mest moderne vi har sett (du ville nok vunnet kostymekonkurransen i et 70-talls party om de hadde kledd det ut som de doene), var det greie nok. I tillegg var det til og med NAF camping, og dermed kunne Jan Sølve endelig få blenge med medlemskortet sitt. Det viste seg at vi fikk 5% rabatt, noe som innebar at vi sparte 6 kroner!

Som nevnt over var dusj og do ”ok” på denne campingplassen. Resepsjonisten var også hyggelig nok, selv om han nok syntes det ble litt slitsomt da jeg ba om NAF rabatten, og han måtte finne frem kalkulatoren for å regne ut hva 5% av 120 kroner ble. Det får også pluss i margen for at de faktisk solgte litt matvarer i kiosken. Gressletta, derimot, må det gis kratig trekk for her. På avstand så den forsåvidt stor og fin ut, men du verden så humpete! Vi slet skikkelig med å finne en plass der det var sånn rimelig rett slik at vi skulle kunne sove uten alt for mye ubehagligheter.

Vi ender opp på karakteren ”9” for Sandsletta camping.

Deretter var det tid for middagslaging. Joikakaker med potetmos denne gangen. Smakte vel omtrent som forventet det, for å si det sånn.

Etter middag ble det tid til en kjapp dusj (nåja, Eirik var vel strengt tatt ikke særlig kjapp), før vi satte oss i bilen for å gjenta gårsdagens suksess med en Kvelds-PhotoWalk. Denne gang dro vi til et sted som heter Lauvvik, som liker ca. 10 kilometer unna campingplassen. Det var forsåvidt fint der ute, men ikke på langt nær så fint som på Eggum. Solnedgangen var vel sånn omtrent på nivå med dagen før.

Tilbake i teltet etter denne turen ble det tid for å oppdatere dagens bloggposting litt, og diverse annet administrativt blogge-arbeid før soveposen atter en gang kallet.

---

---