Transibir drop off!

Jeg og Lund har i forveien tenkt endel paa aa hoppe av i Mongolia, men vi skulle se an hva folk har aa anbefale paa den transibirske jernbane. De forste dagene motte vi bare folk som skulle helt til Beijing, men etterhvert stotte vi paa et par folk som skulle hoppe av i Mongolia. To eldre norske damer, Henriette (en god dranker) og veninna hennes Anette. Pluss Sor Afrikaneren Marc, som har bodd de siste aara i England.

Jeg ble raskt overbevist da de begynte aa snakker om hva Mongolia hadde aa tilby av kultur og natur. Lund var litt usikker, men ble til slutt ogsaa ganske overbevist.

Morgenen 10.02 skulle vi hoppe av i Ulaanbataar med de. Vi hadde tullet med at vi skulle laere Marc aa staa paa ski. Men... Vi loka seff dealen og forsov oss.

Da ble det litt turningpoint, jeg var saa gira paa aa se Mongolia at jeg hoppet av paa neste stasjon i Sain Shadye, for aa ta toget tilbake til Ulaanbaatar. Det ble litt for mye for Lund forstaaelig nok. Han ble med de andre skandinaviene vi hadde mott paa turen til Beijing.

Det aa hoppe av i Sain Shadye er noe av det skumleste og mest spennende jeg har opplevd til naa. Jeg sa hadet til de andre og stod igjen alene i en forlatt by med bare en 100 dollar seddel. Klokka var 15.48, det var et skikkelig tort, orkenaktig, men alikevell super kaldt forlatt landskap. -27 grader (paa kvelden ihvertfall).

Fikk nesten ikke billett tilbake heller. Stod 3 timer i ko, hvor 30 minutter av de nesten var i slosskamp. De har virkelig ikke komanerer her. Det var forstemann til molla i den lille billettkiosken paa stasjonen.

De forste 2.5 timene stod jeg uten at billettkiosken var oppe engang. Alle andre gjorde det saa turte ikke jeg aa gjore noe annet. Ble enda mer misstenksom da jeg saa at folka stod i ko etappevis. De hadde med seg hele familier og bytta paa hvem som stod i ko, mens de andre vilte. Skikkelig rart.

En halvtime for kiosken aapna kjonte jeg hvorfor. De possisjonerte seg og sparte krefter for aa faa billett. Jeg hadde staatt der med masse klaer og en stor sekk i 2.5 timer, sliten og uttorket (hadde seff ikke noe vann paa meg).

Tiden mellom 18.00-18.30 foltes som mange timer. Kan best beskrives som intensiteten det var paa Metallikakonserten i Roskilde 2003. Helt sykt press fra alle kanter bare for aa naa fram til billettluka. Jeg og han som stod bak meg var helt sammenklemt, magen hans gikk helt i ett med ryggen min, baade folte og horte hvert eneste av hans aandedrag.

Men det verste var at da jeg endelig naadde luka, tok hun ikke 100 dollar seddelen min...

Det var en by paa 30.000 innbyggere, ikke en eneste utlending, ikke et eneste overnattings sted. Nesten -30 ute. Hvor skulle jeg gjore av meg? Mange tanker gikk gjennom hodet mitt.

Jeg kunne ikke gaa vekk fra luka, ropte ut om noen kunne veksle seddelen min. Ingen svarte, og presset bare okte siden jeg sperret luka. Hardcore pain. Til slutt kom redningen, fikk 6000 tugruk for 100 dollar seddelen. Det er ca 5 dollar... Ikke den beste dealen jeg har gjort, men jeg fikk billetten og akkuratt da var jeg bare sykt lettet. Jeg tok billetten kastet meg ned paa bakken og krabbet ut av koen.

Mitt forste mote med Mongoliere var ikke akkuratt vennlige folk, men det skulle fort snu. Mange kom raskt opp til meg, en jente kjopte vann til meg. Ganske utrolig syns jeg, de fleste er fryktelig fattige i Mongolia.

Jeg ble ogsaa invitert hjem til en familie. Der spiste jeg nasjonalretten dems. Ble overlesset av godteri og sukkertoy, fikk til og med ogsaa en gave (en penn og en nokkelring). Var da jeg fant ut hvorfor det var saa galskap paa stasjonen. 10. Februar var forste dagen i fellesferien og alle ville sikre seg togbilletter inn til Ulaanbaatar og mote familie. Max timing!

Etterpaa fulgte de meg til toget det gikk 21.05, jeg hadde soveseng heldigvis.

Siden ca rundt 16.00 til naa fikk jeg for forste gang slaatt meg ned med tid for aa tenke paa hva som akkuratt hadde skjedd. For en opplevelse, et skikkelig kick! Er ikke ofte man faar anledning til aa vaere i en ekte Mongolsk familie paa middag.

Var veldig sliten, men var aboslutt en erfaring jeg ikke ville vaert foruten. Gledet meg veldig til hva Ulaanbaatar ville tilby.

---

---