Strandliv, bananer og trafikk og sånt

---

Etter en lang tur, med pitstop i Dubai, kom vi til Trivandrum, eller Thiruvanantapuram som det heter på lokalspråket, lørdag formiddag. Jentene dro fort ut for å handle klær, med meg og Mats på slep. Vi gikk dog rimelig fort lei av fargerike kjoler og glitrende bukser, så vi dro tilbake til hotellet, og på veien stoppet vi for en kaffe på en av de lokale sjappene i nabolaget.

På søndag var vi på stranda i Kovalam hele dagen, og nesten alle ble solbrente. Inkludert meg, selvfølgelig. Høydepunktet for dagen var de små bananene jeg kjøpte av en dame på stranda. De var nydelige. Bananene i Norge blir nok en enorm skuffelse etter dette. Som vanlig utenfor Europa, ble jeg som høy, hvit person bedt om å stille opp på bilde sammen med lokale gutter på stranda. Det er alltid stas.

Ellers var det en opplevelse i seg selv å ta buss, fordi trafikken er mildt sagt utrolig. Bussene er ofte de som kjører mest hensynsløst, men de er også størst, og derfor er det de andre som må vike unna. Etter å ha kjørt buss, tok vi en tur i Rickshaw for første gang. Det er det minste kjøretøyet, bortsett fra motorsykler, så det var en spennende opplevelse, for å bruke et ord som ikke skaper panikk hos dere der hjemme.

Jeg skal prøve å forklare hvordan trafikkbildet egentlig er, men det blir en veldig enkel oppsummering av hvordan jeg tolker reglene utifra det jeg har sett så langt.

- Den største har alltid forkjørsrett.
- Man skal utnytte hele veibredden, og gjerne vingle litt fram og tilbake.
- Har man horn, skal man tute. Alltid. Gjerne uten grunn. Og gjerne flere ganger.
- Er du usikker på noe, ta sjanser.

Heldigvis går det ikke så veldig fort her, og bussjåførene har en tendens til å kjøre veldig tunge gir i oppoverbakkene. Jeg skal prøve å få filmet litt neste gang jeg kjører rickshaw, så dere kan se det selv.
Ellers er folk veldig hyggelige, og spesielt jeg og Mats, som er de eneste guttene i flokken, får lett kontakt med de lokale. Mange hilser på oss, og folk er veldig nysgjerrige overalt hvor vi går. Vi har også blitt kompiser med sønnen til resepsjonisten som jobber på hotellet. Han er 7 år, og er veldig ivrig på å lekesloss med oss. Han kaller meg for Chettan, som betyr storebror.

Det var alt for denne gang. I morgen tidlig tar vi toget nordover, til Wayanad, nærmere bestemt Kalpetta. Takk for nå, ha en trivelig dag.

---